Nesøya 1629-1782

 

Forord

Hvordan var livet på Nesøya etter at Christoffer Urne flyttet hovedsetet for sine gårder i Asker og Bærum, fra Nesøya til fastlandet.

I gamle norske og danske arkiver, kirkebøker, tingbøker, rettsprotokoller og skiftedokumenter finnes meget, men disse dokumenter er ofte slurvet skrevet, på gotisk og betydningen av det skrevne vanskelig å forstå. Dette er ikke arbeid for amatører.

Takket være en bevilgning på kr. 10.000 fra Nesøya Eldres Vel, som ble fulgt opp av Nesøya Felles Vel og Asker Kommune, var det mulig å engasjere etnolog og magister Kristin Røgeberg som har erfaring fra sitt arbeid i Kjeldeskriftsamlingen, Riksarkivet.

Sammen har vi gått igjennom gamle dokumenter i Norge og Danmark.

Etter flere års arbeid kan jeg nå legge fram resultatet «Nesøya 1629–1782».

 

Helge Karlsen

 

 

Portrettet av Christoffer Urne skal være fra 1638

Innledning

Dette prosjektet ble satt i gang for å forsøke å bringe klarhet i hva som foregikk på Nesøya i perioden 1629 til 1782. Grunnen til 1629, er at det var året da den danske adelsmannen Christoffer Urne kom til Norge som stattholder og kort tid etter ble eier av Nesøya som hadde en mengde andre gårder bl.a i Asker og Bærum under seg. På Nesøya lå det en adelig setegård med bygninger oppført i middelalder, dvs. før 1537. Kort tid etter at Urne hadde kjøpt Nesøya, ble middelalder-bygningene forlatt, til fordel for et nytt hovedsete for gårdssamlingen inne på fastlandet. På grunn av videreførte myter, har oppfatningen vært at flyttingen skjedde til Kjørbo, en ødegård som tilhørte Nesøya. Dette er høyst trolig feil.

 

 

Hovedhuset på "Gaarden Næssøen" fra 1782.
Smia og loftet (stabburet) ble mest sannsynlig også reist i 1782.

Årstallet 1782 ble valgt, fordi dendrokronologiske undersøkelser har vist at det gamle sentralt beliggende tømmerhuset på dagens Nesøya Hovedgård ble reist det året1. Vurdering gjort av Jan Michael Stornes, NIKU, tyder på at stabburet og smia også kan være oppført i 1782. Oppføring av dette huset (disse husene) faller sammen med at to brødre som eide Vøyen gård i Bærum, kjøpte hele Nesøya. Man har lenge trodd at det var først da, at det ble etablert en ordinær bondegård på Nesøya. Nå kan det se ut til at det har eksistert en bondegård på stedet lenge før den tid; en bondegård som fungerte som ladegård (driftsenhet) sammen med borggården (middelalderhusene) på høyden ved siden av dagens gårdstun. Så lenge begge disse to enheten lå på Nesøya, utgjorde de setegården «Nessøe Hoffuidtgaard». Betegnelsene borggård og ladegård ble brukt om disse to enhetene – enten herre-gårdene var befestet eller ikke.

Fra 1400-tallet og fram til siste del av 1600-tallet var norsk jord i overveldende grad eid av danske interesser. Ved reformasjonen i 1537 ble alt katolsk kirkegods i Norge og Danmark inndratt av «Kronen» – dvs. den danske kongen og hans riksråd (i hovedsak danske adelsmenn). Disse fikk da «gratis» en ufattelig stor mengde gårder i begge land, som de i sin tur kunne velge å beholde – eller dele ut til sine lojale undersåtter. Den danske adelsmannen Erik Ottesen Rosenkrantz’s «fyrstelige norske gods» mot slutten av 1500-tallet (deriblant Nessøe Hoffuidtgaard) kan sees i sammenheng med dette.

Begrepet «setegård» ble brukt i tide og utide av den danske adelen for å unngå å måtte betale skatt. Forutsetning for å kunne kalle sin gård for setegård, var at adelsmannen selv bodde på gården – «holdt duk og disk der». Men systemet ble fort uthulet. Christoffer Urne oppga at han hadde flere setegårder i Norge. Det var også skattefritak for gårds­enheter som lå i direkte tilknytting til setegården, eller nær denne. Kjørbo var en slik skattefri enhet, som lå under setegården på Nesøya – angitt som «ødegården Kjørbo».

De øvrige gårdene som tilhørte setegården var bebodd av leilendinger/oppsittere/inderster. Gårdene ble inndelt i fulle gårder, halve gårder og ødegårder. Og selv på ødegårdene, kunne det bo folk. Ut fra en bestemt skattesats, skulle de så betale hhv full skatt, halv skatt eller kvart skatt. Vurderingen av hva den enkelte gård skulle betale, ble høyst trolig foretatt av lensmenn, som deretter rapporterte inn til sorenskriver – og så tok futen seg av selve inndrivingen. Lensmennene var ikke annet enn lese- og skrivekyndige lokale gårdbrukere, som mot skattelette og privilegier gikk i myndighetenes tjeneste.

I mangel av rede penger på 1600-tallet, ser det ut til at salt var verdigrunnlaget for skattene. Etter hvert ble andre bestandige varer, som smør, malt, mel, huder osv brukt som verdigrunnlag for skatt – eller leie av eiendommene. Varer som tok liten plass og lett kunne omsettes videre av den som mottok «skatten». Og hadde man ikke slikt, kunne man betale med både sauer og høns. Skatten som en leilending/oppsitter skulle betale ble som oftest innbetalt i sin helhet til setegården – som jo hadde skattefrihet! Men skatten kunne også bli fordelt på en rekke forskjellige mottagere. Av skattematrikkel 16472 fremgår det at:

Hanns på den fulle gården Arnestad skulle betale 1 schip. salt til Christoffer Urne, men Urnes medeier på samme gård (canoni goeds) skulle ha 15 lb.salt, hospitalet skulle ha 1 fr. salt og presten paa Ascher skulle ha 2 lb salt.

Johannes på den fulle gården Næss skulle betale 2 ½ phd salt til Christoffer Urne.

Olluff på den halve gården Reerstad (hvor ikke Urne var verken eier eller medeier) skulle betale ½ phd. salt til Bispen i Opslo, 1 fr. salt til schoellemester i Christiania og Ascher kierke skulle 8 lb.salt.

Karell på ødegården Rudstad (som Urne eide alene) skulle betale 1 fr salt og 1 souv til Christoffer­­­­ Urne – og Engebret på ødegården Seeter (som Urne ikke eide) skulle betale ½ phd salt til Torre Siohstads arffuinger og 1 fr. salt til Hospitalet osv.

Urnes eiendommer i Asker og Bærum besto altså av både fulle, halve gårder og også av ødegårder. Noen gårder eide han alene, på andre var han bare medeier. Det er ikke sikkert at alt saltet som Christoffer Urne kunne innkassere årlig fra sine gårder og gårdsparter nødvendigvis fant veien til setegården. Hans fogd kan ha stått for innkasseringen og brakt saltet til en markedsplass (kanskje i Christiania) – hvor saltet kunne bli omgjort til klingende mynt, eller andre nødvendige varer.

Fogdene var håndplukket av eieren – med en forventning om at de både skulle være pålitelige og lojale. Den gang som nå, var vitsen med å være eier, at «butikken» skulle gå med overskudd. Nøyaktige regnskaper over inntekter og utgifter måtte skrives til alle årstider. Det var derfor viktig at fogdene hadde gode boforhold. Og for å holde på lojaliteten, kunne fogdene få slengt til seg noen gårder eller gårdsparter, som eieren hadde mer enn nok av. Christoffer Urnes fogd (Morten Lauritzen) fikk flere slike utover på 1600-tallet.

 

I tillegg til å betale skatt/leie kunne leilendinger/oppsittere/husmenn i Asker og Bærum ha arbeidsplikt på setegården, etter hvert også til Akershus slott (festning). Pliktene ovenfor Akershus kunne dreie seg om alt fra å slå gresset på Hovedøya, til skyssplikt – og til å levere langtømmer og brenneved til festningen. Etter at Christoffer Urne hadde gått av jobb som stattholder i 1642 og reist tilbake til Danmark, var det bare hans norske eiendomsfullmektig (fogden) bestyrte eiendommene hans. Leilendinger/oppsittere som bodde på gårder (helt- eller delvis eid av Christoffer Urne), forsøkte å komme seg unna slike plikter.

De henviste til at «deres landherre» dvs. Christoffer Urnes fogd, hadde lagt ned forbud – med henvisning til at de hørte til en adelig setegård. Men i 1668 var det slutt; da ble skattefritaket for de adelige setegårdene opphevet.

 

Mye fin ornamentikk i Christoffer Urnes jordebokfra 1639 - her fra innledningen til hans nordenfjeldske gods.

Begrepet «Nesøy-godset»

I 1639 brukte ikke Christoffer Urnes betegnelsen «gods» ved opplisting av gårdene i Asker og Bærum, men begrepet «Nessøe Hoffuidtgaard». Så listes andre gårder/gårdsparter opp, sortert etter hvilket sogn de hører til: Asche soegnn», Vestre Bergum/Thannum Annex, Øster Bergum, Røggem soeggenn, Modum, Sandtzwuer, Romerige udi Blaker, osv.

Her er en av Christoffer Urnes andre norske setegårder i 1639 - Hustad setegård i Romsdal.

Deretter følger «Jordebog offuer Welburdig Och Strenge Her Statholders goedtz Nordenfieldtz», med en oversikt over hva Christoffer Urne eide innen Romsdals fogderi, hvor bl.a. setegården Hudstad lå. Han ser også ut til å ha gårder også innen Bergenhuus lehn, Sundfiords fougderie, Nordfiords fougderie, osv.

Det virker lite sannsynlig at fogd Peder Nielsøn på «Nessøe Hoffuidtgaard» i 1639, også skal ha holdt styr på så fjerntliggende gårder, som Christoffer Urnes eiendommer på Vestlandet. Særlig ikke når enkelte av disse var angitt som setegårder, som trolig hadde egne fogder. Å betegne Christoffer Urnes sønnenfjeldske- og nordenfjeldske adelsjordegods fra 1639 for «Nesøy-godset» blir antagelig feil. Men «Nessøe Hoffuidtgaard» m/underliggende gårder og gårdsparter kan ha vært den største komponenten blant hans norske eiendommer.

Ennå mer usannsynlig virker det at fogden på «Nessøe Hoffuidtgaard» (60–70 år tidligere) skal hatt ansvar for alle gårdene i Erik Ottessøn Rosenkrantz’ gigantiske norske eiendoms-kompleks. Iflg.slektsforsker Geirr I. Leistad var dette eiendomskomplekset fem ganger større enn Christoffer Urnes norske 1639-gårdssamling3, med gårder spredd over hele landet og langt ned i nåværende Sverige. Hadde Erik Ottessøn Rosenkrantz da brukt betegnelsen «Nesøe goedtz» om sitt norske eiendomskompleks, så skulle det bety at det var fogden på den relativt beskjedne setegården på Nesøya, som hadde ansvaret for det som er blitt betegnet som «... flere riddergods eller nærmest som et fyrstelig gods». Det virker mildt sagt lite trolig.

 

Selv Harald Winge (hovedforfatter av boka «Asker og Bærum til 1840» og tidligere leder av lokalhistorisk institutt ved Riksarkivet), har antagelig høyst ufrivillig bidratt til misforståelsen om Nesøya som sentrum for et danskeid fyrstegods. I sin redegjørelse for en lagrettsdom fra 1584 (hvor pliktarbeide til Akershus er tema), innfører Winge begrepet «Nesøy-godset». Men det står ingen ting om noe «Nesøy-gods» i dommen; derimot brukes navnet «Neszø hoffuitgaard»4.

Setegården på Nesøya har mest sannsynlig bare vært en av komponentene i Erik Ottessøn Rosenkrantz’ norske gods. Det virker derfor ikke rimelig å bruke «Nesøe goedtz» som samlebegrep for alle norske eiendommer tilhørende en dansk adelsmann, før etter at Christoffer Urne hadde konsentrert sine norske gårder til Asker og Bærum, med den reelle setegården for godset beliggende på Lysaker.

 

Krysset fra adelsjordeboken 1639 som har fått mange til å tro at ødegården Kjørbo var blitt gjordt til en av Christoffer Urnes setegårder før1647.

 

Krysset som fikk ødegården Kjørbo til å bli en av Christoffer Urnes adelige setegårder.

Om Kjørbos fortid som adelig setegård er det blitt skrevet at «Christoffer Urne (noe før 1663/1657) gjorde Kjørbo til en av sine setegårder». Men det kan ikke stemme. Kjørbo ble i skattemanntall 16645 oppført som en vanlig bondegård drevet under (og sammen med) den gjenværende ladegården på Nesøya, med Tolleff som oppsitter.

 

Christoffer Urnes underskrift fra samme jordebok.
Utdrag av skattematrikkel for 1647, hvor navnet "Nesøe goedtz" anvendes, etter at Christoffer Urne hadde kjøpt Lysaker gård og konsentrert sine eiendommer til Asker og Bærum. Gårdene på Nesøya og Lysaker er ikke oppført. Heller ikke ødegårdene under Nesøya (Kjørboe, Huitsteen, Slebben og Enger) er oppført. Men ingen av ødegårdene blir av den grunn en av Chrisoffer Urnes setegårder.

 

Grunnen til misforståelsen må være at Kjørbo ikke står oppført i skattematrikkel 1647, blant Christoffer Urnes øvrige eiendommer. Ladegården på Nesøya og den nye setegården på Lysaker står heller ikke oppført der. Dette må ha ført til troen på at ødegården Kjørbo også var blitt til adelig setegård før 1647. Men forklaringen kan være enkel:

Da Christoffer Urne underskrev sin jordebok i 1639, satte han (eller andre) et stort kryss over ødegårdene og øyene som lå direkte under «Nessøe Hoffuidtgaard». Blant disse var ødegården Kjørbo. Hva meningen kan ha vært er usikkert, men man kan jo tolke det som et kraftig signal fra landets stattholderen (til senere lensmenn og sorenskriver), om å ikke tukle med skattefritaket for både ødegården Kjørbo og den gjenværende ladegården på Nesøya.

Dersom Kjørbos fravær på skattematrikkel for 1647 skal tolkes som at Christoffer Urne hadde omgjort Kjørbo til en av sine adelig setegårder (mellom 1639 og 1647), burde det samme gjelde for de andre ødegårdene fra 1639 (Huitsteen, Slebben, Enger) som heller ikke står oppført på skattematrikkel 1647.

 

Adelsjordebok1625 over Jacob Rosenkrantz`barns norske eiendommer bl.a. Nessøe.

 

 

Lysaker gård

På 1500-tallet var gården eid av cistercienser-klosteret på Hovedøya. Vinteren 1531/1532 forsøkte Christian II å gjenvinne makten som dansk/norsk konge og beleiret Akershus slott uten særlig hell. Fogden på Nesøya skal raskt ha meldt seg til tjeneste på Akershus slott, mens munkene på Hovedøya derimot valgte den tapende part (Christian II’s) side. Da kampen var over, ble munkene fratatt både tak over hode  – og gården på Lysaker.

I 1585 søkte Simen Nilsen (slottskriver på Akershus) om å få ødegården Liuszagger i Bergoms herred, pga sin umake og lange tjeneste, en ansøkningen som ble innvilget ved kgl. brev av 16. aug. 158531. I 1639 var gården eid av sorenskriveren for Aker. Han hadde i likhet med stattholder Christoffer Urne, kontorplass på Akershus slott. I tillegg til å være stattholder, skal Urne også ha vært lensherre for Aker. Det må derfor ha vært enkel kommunikasjon mellom kjøper og selger, da Christoffer Urne overtok Lysaker gård i 1639.

Ut fra kart (1784) må gården ha ligget på vestsiden av Lysakerelva, der det nå er jernbane- og buss-stasjon. Bygningene som vises på kartet, må ha blitt oppført igjen, etter Karl XII’s nedbrenning i 1716.

Eiere av Nesøya og de andre Urne-eiendommene på 1600- og 1700 tallet

Da Jacob Rosenkrantz’ arvinger i 1625 skulle redegjøre for verdien av det de hadde arvet av det store godset til Erik Rosenkrantz, gjorde de det enkelt; det står simpelthen bare: «Nessøe – med sine tilliggende ødegaarder og øyer: Lyche, Huitsteen, Slebben, Kiørboe, Øde Hamang, Enger, Kalføe og Berøe. Deretter listes alle de virksomme gårdene/gårdspartene i Asker og Bærum opp, skattevurdert i pund salt.

I 1629 kom den danske adelsmannen Christoffer Urne til Norge, med stilling som stattholder. Han var da den danske kongens fremste mann her til lands, med kontor og bolig på Akershus slott (festning). Etter å ha fungert som stattholder i Norge i noen år, fikk han kjøpt setegården «Nessøe Hoffuidtgaard» med øyer, ødegårder og virksomme gårder av Jacob Rosenkrantz’ arvinger. I hvert fall eide han denne setegården i 1639 iflg, egne opplysninger i adelens jordebok. I nevnte jordebok, står Christoffer Urne også oppført som eier av setegården for Hustad-godset i Romsdal og andre eiendommer på Vestlandet.

Christoffer Urne sluttet som stattholder i Norge i 1642 og reiste tilbake til Danmark (hvor han også hadde store eiendommer på øyene Lolland og Falster, sør for Kjøbenhavn). Hans fogd (Peder Nielssøn) var bosatt på Lysaker gård og de vestlandske eiendommene høyst trolig solgt. Med Christoffer Urnes eiendommer konsentrert om Asker og Bærum, ble begrep som «Nesøy-gods» brukt. «Nesøy»-navnet må ha blitt trukket med, for fortsatt å kunne dra nytte av skattefriheten som gjaldt, så lenge fogden bodde på «Nessøe Hoffuidtgaard».

 

Christoffer Urne døde i 1663 og ble begravet i Roskilde domkirke. I et halvt års tid var det hans sønn (Christian Urne) som var eier av både de danske og de norske eiendommene. I desember 1663 solgte Christian Urne de norske eiendommene til den danske innvandreren Knud Frandsen, som var (eller hadde vært) slottskriver på Akershus.

 

Det foregikk hele tiden både kjøp og salg av gårder og gårdsparter. Men i hovedsak kan man si at Knud Frandsen var eier av de tidligere Urne-eiendommene fram til alt raknet for ham i 1681. Da splittet hans største kreditor opp eiendommene og noen gikk til Krefting­familien (Bærum Jernverk) som foretok en ytterligere oppsplitting. Krefting-familien beholdt så restene av Urne-eiendommene fram til siste halvdel av 1700-tallet. Morten Leuch (Bogstad gård) var inne som eier i noen få år, før hans enke solgte til Gustavus Strømboe – som igjen solgte Nesøya til bøndene på Vøyen gård i Bærum. Det var bøndene på Vøyen som oppførte det gamle huset som står på dagens Nesøya Hovedgård.

 

Åbot-takst 1763

 

I 1763 gikk Kjørbo m/underliggende ødegårder og øyer (deriblant Nesøya) ut av Krefting­-familien og over til Morten Leuch på Bogstad gård. Det ble da krevet en såkalt åbot-takst. Taksten hadde til hensikt å fastslå om leilendinger/oppsittere/husmenn hadde overholdt sin plikt til å vedlikeholde bygninger, gjerder etc. Takstmenn og kjøper/selger (eller representanter for disse) dro rundt og beskrev det de observerte. I 1763 startet de på Kjørbo, fortsatte på Kalvøya og dro videre til Nesøya6.

 

På «Gaarden Næssøen» fant de et tun bestående av:

 

Een Stuebygning med Kammer og en tilformet Sval Kaave. I Stuen en Skorsteen, og Tagget med Næver belagt. Denne Bygning var brøstfældig, og i Sær paa Sønder Væg forraadnet.

 

Et bryggerhuus med skorsteen og Nævertag gamelt.

 

En love med Stald under, samt 2de lahder under et Tag med Spon belagt.

 

Et lidet Skiul, hvorpaa fandtes Næver Tag.

 

Et Fæehuus med 14 Baaser udj med halm tag belagt i brugelig Stand.

 

En gl. Laave med lade og Fæehuus under et Tag, samt vedhæftet Skiul til huusmandens brug.

 

En liden Kiølne eller Tørke huus med halm tag.

 

Utenfor gårdstunet observerte de:

 

En Fiske Dam 14 Favne lang og 7 Favne breed mestendeels opgrundet.

 

Et udlahde i temmelig god Stand tækket med halm.

 

Den Nordre eller største Eng ved huuserne, befandtes at fornødige igiennemskiærelse med Diger eller Render paa adskillige Stæder baade Tvers og langs til Vandets afleedning, ligesom og denne Eng med mange smaae Tuer var besat.

 

Om møte med beboeren på gården forklarte de:

 

Huusmanden Ole Olsen andmelte at Stue og Bryggerhuus bygningen, samt den gamle love og Fæehuus var opsat af hans nu hendøde Fader eftter at de forrige var opbrent ved VaadeIld, dog var Tømeret hertil tagen af gaardens Skoug. Videre sagde bem.te huusmand det han ikke svarer nogen afgift i Penge for Husernes beboelse og den Jord han bruger, men derimod rendsker Engene, og holder gierderne ved lige samt ved at slaae og høste de Engeland gaardens Eiere selv bruger, ligesom hand og dets uden Skiær et maal og slaaer en Dag. – Sr. Hannevig declarerede det den afdøde Huusmand Ole Olsen fik Tømmeret og tilladelse at bygge paa de vilkaar at Huuserne eftter hans død skulle tilfalder gaardens Ejere.

 

Ellers fant takstmennene dette, da de besøkte Nesøya i 1763:

 

Øvreberg kaldet paa bem.te Øe hvor et udlade er bestaaende, tækket med halm gl. og brøstfældig, andsat for 1 rd. 2 ort. Gierdes gaardene om de derved værende smaae Enge løkker, fandtes vel hist og her noget at være forbedret nyeligen, men for den Søndre af disse løkker var 200 Favner ganske brøstfældig, og for den Nordre 60 Favner. Scheitlie sagde, han begiærer ingen Taxt paa det som af S. Leuch allerede er repareret fordie de Slax Indhegninger her som alle andre Stæds i lande aarlig behøves at færdes paa, og derfor ei saa nøje vil regne derpaa; Men det som er aldeeles forfalden og borte, reserverer han sig at istand sætte efter loven. –

 

Pladsen Koeholmen kaldet, staaende paa et Berg, og dertil ingen Jordvei, men huusene war bestaaende udi en Stue og Laave med Skorsteen udj, tækket med bord og kløvninger, hvilket var opsad af huusmanden Lars Hendrichsen og Tømret taget af Næssøens Skoug anseed at være værd 3 rd. --- huusmandens hustrue forklarede det de svarede afgift i Penge 2 rd. samt arbeide en Slottedag, og et maal aggerskuur, hvorfor hun beklagede sig det den-ne Afgift var for Svær, siden de ikke havde mindste Jord at brugge. – Hannevig sagde at det haver same beskaffenhed med disse huuse som paa Selve gaarden Næssøen forsaavit af huusmanden er opbygget.

 

Pladsen Braaten, derpaa No. 1 En Stue med Kaave og Skorsteen udj, tækket med bord og baghon, gaardens Ejer tilhørig, gammel og brøstfældig Taxeret for 4 rd. 2de. Et lidet Fæehuus, af Nyt og gl. Tømmer opsat, andseed til 1 ½ rd. 3. En gl lade og laave Taxeret til brendeved for1 rd. Huusmanden Torger Christophersen andmeldte at svare i afgift Penge 6 rd. samt forrætter en Slotte dag, og skiær et Maal Agger. ---

 

Pladsen Ovnen. Derpaa no. 1 En Stue med Kammer og en liden Kaave med Spon Tag paa og skorsteen udj, forfaldet og derfor ikkun Taxeret for 3 rd. 2 ort. 2de. Et Fæehuus med 3 BaaseRum, tægt med baghon, andseed af værdie til 4 rd. 3de. En laave og 2de lahder, tægt med Spon. 4de. En Kiølne til brendeved andsat for 2 ort. 5te. Lahden hvorudi gaardens Ejer bevahrer sit Høe, forfalden, tægt med halm, og Taxeret for 3 rd. 2 ort. 6te En Kalkovn, aldeles i grund forfalden og ubrugelig. – 7de En gamel Kielder af samme beskaffenhed. – 8de. I Engen fornødiges Favner Render til vandets udleedelse.

 

Huusmanden Peder Evensen forklarede at svare afgift aarligen i Penge 3 rd. Høster Engen for gaardens ejere alleene, dog assisteres hand dertil med hæst samt desuden skiær eet maal Agger, og slaaer en dag, alle gierderne paa Pladsen Ovnen, holder hand i forsvarlig Stand. –

 

Tømmer som bygningsmateriale, gir muligheter (og begrensninger) pga begrensning i lengde og den spesielle sammenføyningsmetoden. Stuebygningen som beskrives på «Gaarden Næssøen» i 1763 besto av tre rom, en planløsning som var vanlig over hele landet fra tidlig på 1500-tallet.

 

Inngangsdøra på stuebygningen har mest sannsynlig ligget på langveggen mot gårdstunet.

 

Den utløa som åbot-takst 1763 beskriver, kan godt ha vært den utløa som fram til en gang på 1950-tallet sto ved Storengjordet. Utløa brant da ned og i dag finns bare fundament-steinene tilbake. Når det gjelder fiskedammen, så er ikke det noe man forventer å finne på den beskrevne 1600-talls bondegården, iflg. arkitekt dr.ing Lars Roede. Fiskedammen må derfor ha blitt anlagt av de som førte opp middelalderhusene på «Borgen». I dr.art Einar Sørensens doktor-avhandling om de norske herregårder på 1500-1600 tallet (2002), skriver han at det var vanlig å anlegge slike dammer – og at de ble kalt «fiskedammer».

 

Bente Blehr observerte at det sent på 1940-tallet (eller tidlig på 1950-tallet) lå en dam av betydelig størrelse nord for «Borgen». Historisk kart fra den tiden viser et flatt område der, som er stort nok for en dam av størrelse ca. 13 x 26 meter. I dag er fiskedammen skjult under et hus og en snuplass innerst i en avkjørsel/blindvei (v/Rosenkrantzveien 8).

 

Kjølna (tørkehus for korn/ved) som er beskrevet i åbot-takst 1763, kan ha stått på grunnmuren til dagens smie fra 1782. Iflg. bygningshistoriker Jan Michael Stornes, NIKU tyder tømmerets sammenføyning på at også dagens smie og stabburet (loftet) er oppført på den tiden. Man skulle tro at kombinasjonen åpen ild i en korntørke og halmtak/stråtak var en dårlig løsning. Men slikt skal de visst ikke ha vært særlig bekymret for på 15-1600 tallet.

 

«Nessøe Hoffuidtgaard» anno 1639

Det eldste huset på nåværende Nesøya Hovedgård er fra 1782 (trolig også smia og stabburet). Bygningene har altså (til nå) stått der i ca. 230 år. Nitten år tidligere besto gårdsbebyggelsen (iflg. åbot-takst 1763) av litt andre hus. Husene var temmelig sikkert oppført av tømmer. Noen var falleferdige, mens andre var i temmelig god stand. Flere av husene hadde tak belagt med never, mens andre hadde halmtak. De fleste av disse 1763-husene lar seg forklare (plassere) inn i det U-formede gårdstunet på dagens Nesøya Hovedgård.

Når eierne av nåværende Nesøya Hovedgård har greid å holde 1782-husene i stand i 230 år, hvorfor skulle ikke da eierne av 1763-husene greid å holde bygninger i stand fra 1639 (da Christoffer Urne eide Nessøe Hoffuidtgaard) – et tidsrom på bare 124 år – eller lenger?

Iflg. dr.art. Einar Sørensen’ «Adelens norske hus» besto en herregård/setegård på 1500-1600 tallet av en borggård (beboelsesdel for eier eller representant for denne) og en ladegård (bygninger for tjenestefolk og driftsbygninger som fjøs,stall,låve etc.). Da beboerne i borggårds-delen til Nessøe Hoffuidtgaard (kort tid etter 1639), fant det formålstjenelig å flytte inn til fastlandet, ble ladegårdsdelen liggende igjen.

Ved å legge inn informasjon om Nesøya fra 1782 og bakover, er det mulig å sannsynliggjøre hvorfor ladegårdsdelen til «Nessøe Hoffuidtgaard» (1639) er rimelig lik «Gaarden Næssøen» (åbot-takst 1763) – og også dagens gård.

1782: Nesøya og gårdsbebyggelsen ligger ikke lengre under Kjørbo. De nye eierne (Søren og Thore Christensen) river all gammel bebyggelse og fører opp nåværende hovedhus, stabburet og smie på grunnmuren til tørka fra 1763.

1772: Skifte etter Ole Guttormsen på «Pladsen Naesøen» (under ditto gaard)7. Det var 3 størrelser av navarer (bor), 11 høvler, bord og stoler, 3 lenestoler, 2 bøker (bibel og huspostill), øltønner og brennevinsglass, en bunt fiskesnøre, et par støvler, 2 makrell-snører, en fiskekurv, osv. + en rød og hvit ku, en sort kvige, tre voksne sauer og tre lam.

1764: Skifte etter Ole Olsen på «Gaarden Næsøen».8 Det var 2 størrelser av navarer (bor), 4 høvler, bord og stoler, 3 lenestoler, 2 bøker (bibel og huspostill), øltønner og brennevinsglass, et par støvler, osv. + en rød drektig ku, en sort og hvit ku med horn, en lyserød ku, seks sauer, en sauebukk, et svin.

1763: Åbot-takst for «Gaarden Næssøen» (husmand Ole Olsen) beskriver et beboelseshus med «akershusisk planløsning» et bryggerhus, en låve, et fjøs, en gammel låve, en kjølne/tørkehus, en utløe – og en fiskedam (opparbeidet/brukt av beboerne på «Borgen»).

1755: Skifte etter Ole Olsen på «Gaarden Næsøen».9 Det var 2 størrelser av navarer (bor), ingen høvel, bord og stoler, en lenestol, osv. + en rød ku, en rød ku med hvitt hode, en sort ku, en fjorgammel rød kvige-kalv, en sau m/to lam, en ditto m/to lam, en ditto m/et lam, en voksen sau u/lam, en ditto u/lam, en voksen sau m/et lam, en ung sau u/lam, en voksen sauebukk, en fjor gris, en grise purke.

1745: Sogneprest Frands Vogelius opplyser at det på Næssøen ligger en full gård.10

1723: Skatte-matrikkel angir at det på «Gaarden Næssøen» er en oppsidder.11

Under «husmændpladse» oppgis en husmannsplass m/ 3 Qater (kvarter) utsed. Navn på husmanns-plassen er ikke angitt.

1716: I erstatningsøknad etter Karl XII’s herjinger på Kjørbo og Nesøya, bruker Johan Krefting (2dre) betegnelsen «Gaarden Næsøen».12

1711: Sko-skatteliste angir at det på «Gaarden Næsøen» er 3 husmænd med quinder og 3 børn – til sammen 15 par Schoe.13

1707: Skifte etter Peder Larsen på «Næsøen Huusmandsplads».14 Det var 2 størrelser av navarer (bor), en ege ved stranden, en gml. høeslede, en gml. wendeslede, en spedseslede, en gl. jsbille hos Helge Nesøen!, 2 spigerbord, en benck, en krack osv. + en g.grå ku, en yngre ku, en sort, ku, en rød kvige, en rød kiør, en hvit kvige, to ungkalver, to voksne sauer, en voksen gjeit, en risbith buck, et voksent svin, et ungsvin, to griser, en sort hest 12 år gl.

1686: Knud Frandsen stevner sin husmann på Nesøya (Peder Næssø/Peder Larsen) for manglende betalt leie.15

1669: Christoffer Urnes sønn (Christian) dør og begraves på Nørre Søby kirke på Fyn. På hans gravplate står inskripsjonen: «Christian Urne til Årsmarke, Søbysågård, Nielsdrup, Næsø, Kjærbo og Lysager» 16 – altså noe man hadde vært.

1664: Manntall for Vestre Bærum angir Kjørbo som en gård, drevet under (og sammen med) Næssøen, med Tolleff som oppsitter. Husmennene/strandsitterne Guldbrand Venger, Joen Schomager, Joen Olssøn og Joen Hagetornn, kan ha holdt til et sted nær Kjørbo.

1663: Christian Urne har arvet Christoffer Urnes eiendommer i både Danmark og Norge og selger de norske eiendommene til Knud Frandsen.17

1662: Christoffer Urnes fogd Morten Lauritzen utsteder et pålegg til almuen i Østre Bærum om å se til å få gjort broen og veien forbi setegården på Lysaker ferdig. «Velfornemme mann, Morten Lauritsen er begjærendes at almuen i Østre Bærum gjør ferdig alfarveien ved Lysaker,«thij hand den senniste bro icke lenger wil haffue men uil den affkaste».18 Om ikke noe bevis, så i det minste et indisium på at fogden da bodde på Lysaker.

1657: Christoffer Urne får først nå formell setegårdstatus på gården Lysaker.19

1647: Skattematrikkel for Aker skattelegger (angir) verken Nesøya, Kjørbo eller Lysaker.

1643: Christoffer Urnes fogd (Morten Lauritzen og kona Sibille) gir et døpefat i tinn til Haslum kirke. Dette indikerer at fogden da bodde på Lysaker. «Foerit. af. Morten. Lauridt.Son. Kong. Mayst. Tolder paa Sand och hans kiere Hustru. Sibille Hans.Dater. 1643».20

1642: Christoffer Urne forlater Norge.

1641: Christoffer Urnes nye fogd på Lysaker (Morten Lauritzen), var toller for Drøbak/Hurum tolldistrikt. I 1641 fikk han gården Storsand på Hurum av kronen (adkomstbrev datert Koldinghus slott 2.1.1641).21 Fogd Morten Lauritzen kunne seile i rett linje mellom den nye setegården på Lysaker og sin gård på Hurum. Det er ikke uttenkelig at Christoffer Urne kan ha hatt en finger med i spillet, da Morten Lauritzen fikk gården.

1640: Peder Nielsøn var fogd på Nesøya i 1636.22 Man skulle jo da ha forventet at han «sorterte» under Asker kirke, så lenge han bodde på Nesøya. Men på altertavle i Haslum kirke finns følgende inskripsjon: «….. Taflens Staffering er bekostit aff Heder og Wellert Mand H Isaach AbrahaSøn sognepræst her samestetz och Erlig Mand Peder Nielsøn fogit paa Nessø Anno 1640».23 Forklaringen må være at Nesøyfogd Peder Nielsøn bodde på Lysaker gård i 1640, en gård som Christoffer Urne kjøpte året før.

1639: Adelens jordebok viser at Christoffer Urnes norske eiendommer består av Nessøe Hoffuidtgaard m/bl.a. ødegården Kiørboe + 27 gårder i asker, 21 gårder i vestre bærum, 8 gårder i østre bærum og ca. 70 gårder fordelt på Røyken, Modum, Bragernes og Romerike. Samme år kjøpte han gården Lysaker. Dette utgjorde da hans «søndenfielske» eiendommer. Dessuten hadde han eiendommer «nordenfields» med gårder i Romsdals fogderi, Sundjords fogderi og Nordfjords fogderi – bl.a. setegården Hustad i Romsdal – alle antagelig med egne fogder.

Det virker sannsynlig at Nessøe Hoffuidtgaard har sett omtrent slik ut i 1639:

Oppe på høyden «borggården» med et sentralt plassert hus for fogden, oppført med vegger av tegl og med tegl på taket. På begge sider av dette huset, hus for nærmeste tjenestefolk og forrådshus. Disse husene var oppført i tømmer og med tak av halm/strå, never eller spon.

Nedenfor borggården, «ladegården» m/stuebygning m/akershusisk planløsning, låve/fjøs, gammel låve, bryggerhus – og litt trukket vekk fra gårdstunet en bygning for korntørking (kjølne). Alle tømmerbygninger, med tak av halm/strå, never eller spon. Struktur på 1639-ladegården, ikke ulikt dagens gårdstun.

Rundt (og utenfor) ladegården, nødvendige gjerder – «skigarder» av bakhonved.

– og på nordsiden av «borggårdshøyden», i et flatt og fuktig terreng, en fiskedam på ca. 13x26 meter, som karpedam, lekeplass for barn og kanskje som drikkevannskilde for husdyr.

Var borggårdsdelen til Nessøe Hoffuidtgaard befestet?

Da student i arkeologi, Cathrine Thorstensen skulle lage sin hovedoppgave24 på midten av 1990-tallet, gravde hun en sjakt over grunnmuren til et av middelalderhusene på høyden ved siden av dagens Nesøya Hovedgård. Cathrine gjorde funn som varierte fra tidlig 1500-tall til noe inn på 1600-tallet. Hun var inne på at det ikke var spor etter driftsbygninger som stall, fjøs og låve på «Borgen», men konkluderte med at slikt kunne ha ligget et eller annet sted utenfor borggårdsdelen. Cathrine registrerte ingen spor etter forsvarsverk rundt borggården, men fant at bygningenes innbyrdes plassering (og det faktum at de var lagt oppe på en høyde) tilsa at man hadde tenkt forsvar da middelalderhusene ble oppført. I avslutningen av en grundig og nøktern oppgave, kalte Cathrine det hun fant oppe på «Borgen» for «rester etter setegården på Nesøya».

Dr.art. Einar Sørensen skriver også om setegården på Nesøya i sin avhandling «Adelens norske hus» og skriver bl.a. «Plassen er utvilsomt befestet, med bratte skråninger til tre kanter og en bratt skråning opp til toppen av høyden». Men et annet sted i avhandlingen skriver han at de som sto for utbyggingen/opprustingen av de dansk/norske herregårdene på 15- og 1600 tallet ikke var så opptatt av om herregårdene kunne forsvares – bare de så befestet ut. Adelen måtte altså fremstå som adelig, for å kunne bestå som stand.

Slektsforsker Geirr I. Leistad er klarere i spørsmålet om hvorvidt setegården på Nesøya var befestet. Han skriver: «Påstanden om at Nesøya og for så vidt også Kjørbo, som ennå i 1624 kalles ødegård under Nesøya, skulle ha vært befestet, er ikke annet enn villfarelse og savner helt dekning både i arkeologiske og skriftlige kilder. Det er også vanskelig å se at eierne skulle ha noen som helst plausibel grunn, den være seg militær eller politisk, til å befeste gårdene.»25

Det virker ulogisk å anlegge en befestning som bare omfattet borggården. Uten forsyninger fra ladegården, ville folkene i borggården neppe overlevd særlig lenge. Antagelig har borggården blitt lagt oppe på høyden av to grunner: Plassmangel inntil ladegården og status ved å ligge oppe på en høyde.

Flyttingen fra Nesøya

Utbyggingen av stattholderens residens på Akershus festning hadde allerede startet i 1621.26 Med Urnes ankomst til Norge i 1629, ble arbeidene forsert. Vestfløyen ble istandsatt i 1632-1633 og utbyggingen fortsatte utover på 1630-tallet. Det ble gjort klarere skille mellom den kongelige residensen og stattholderens residens og alle steder skulle kun de beste materialer anvendes. Stuene skulle utrustes med dørgerikter og fyllingspaneler i eik. Vinduer ble utvidet til ensartet størrelse med eikekarmer og alle veggene trukket med stoffer. En stor kjøkkenbygning ble reservert for stattholderens residens. Med slike boforhold på Akershus slott/festning, måtte det være liten grunn for at Christoffer Urne skulle bosette seg på en av sine gårder.

Peder Nielsøn var altså fogd for Nesøy-godset i 163627. Om Christoffer Urne allerede da var eier av godset er uklart, men det var han uansett i 1639 iflg. adelens jordebok. Kjørbo var på det tidspunkt fortsatt bare en ødegård under Nessøe Hoffuidtgaard. I 1639 kjøpte Christoffer Urne også gården Lysaker med flere underliggende gårder/plasser. Selger av Lysaker gård var sorenskriveren for Aker – også han med kontor på Akershus Slott. Urne kan ha finanisert kjøpet av Lysaker gård ved salg av de vestlandske eiendommene. Christoffer Urne var nå blitt den helt ut dominerende eier av gårder og gårdsparter i Asker og Bærum.

Om fogden på Nesøya (Peder Nielsøn) så innover mot fastlandet (etter Urnes kjøp av Lysaker gård i 1639) og lurte på om han skulle flytte til ødegården Kjørbo – eller til Lysaker gård – kan ikke valget ha vært særlig vanskelig. På Kjørbo lå en ødegård som måtte bygges opp fra grunnen, mens det på Lysaker lå et gårdsbruk i full virksomhet. Dessuten lå jo Lysaker mye nærmere Christiania og godsets eier, stattholder Christoffer Urne på Akershus festning.

I 1640 gir så Nesøy-fogd Peder Nielsøn en gave til Haslum kirke. Dette indikerer at Nesøy-fogden må ha forflyttet seg fra Nesøya til gården på Lysaker en gang mellom 1639 og 1640. Teglstein fra hovedhuset på «Borgen» på Nesøya kan ha blitt gjenbrukt til opprusting av gården på Lysaker.

 

 

Det norske tollvesenet ble etablert i 163228, noe stattholder Christoffer Urne nødvendigvis må ha vært sterkt involvert i. En av tollerne (toller for Drøbak/Hurum tolldistrikt), Morten Lauritzen, må ha vist seg som en effektiv og lojal embedsmann; i 1641 fikk han gården Storsand (Sand) på Hurum av kronen. To år senere, i 1643 finner vi toller Morten Lauritzen igjen – nå som ny fogd for Nesøy-godset og bosatt på Lysaker gård. Tollvirksomheten mellom Drøbak og Hurum kan han ha overlatt til en fullmektig. I 1643 gir fogd Morten Lauritzen og kona en gave til Haslum kirke; et sterkt indisium på at han da bodde på Lysaker.

 

 

I sin innberetning (1661)for skattelegging av sagbruk skriver landkommisjonen29, at det var 28 skattepliktige sager i Aker – derav 5 privilegerte (skattefrie) tilhørende Christoffer Urne beliggende under Nesøya og Lysaker. Kjørbo nevnes altså ikke med ett ord, to år før samme gård ble solgt til Knud Frandsen som «setegården Kjørbo».

 

Kort tid etter at Christoffer Urnes eiendommer var solgt til Knud Frandsen, krevde futen at bøndene i Asker og Bærum skulle levere resterende langtømmer og skatteved (antagelig til festningen). Men gårdbruker Jon Nes i Østre Bærum opplyste da at hans landherre Morten Lauritzen på Sand (altså Nesøy-fogden) hadde forbudt dem å yte dette; fordi slikt var omfattet av adelig frihet.30

 

Flere spor peker mot at fogden aldri flyttet til Kjørbo. Det er ikke gitt noen gaver til Tanum kirke av noen Nesøy-fogd på 1600-tallet. Dette ville ha vært logisk om fogden hadde bodd på Kjørbo. Gaver fra Nesøy-fogder finner vi derimot i både Asker- og Haslum kirke. I Asker kirke: Kalk og disk fra Gregers Christensen på Nesøen (1629). I Haslum kirke: Gaver fra Nesøy-fogdene Peder Nielsøn og Morten Lauritzens ihhv 1640 og 1643.

 

Men det kanskje sterkeste indisiet på at Nesøy-fogden bodde på Lysaker (og ikke på Kjørbo) finnes i Tingbok for Aker 1663. I tingboka offentliggjør Nesøy-fogd Morten Lauritzen et kongebrev fra 1657 om at Lysaker skal være en fri setegård, og at den som har gården i forpaktning skal ha det så frelst som om hans velb. selv holdt duk og disk der. Stort klarere kan man ikke uttrykke at fogden var bosatt på Lysaker gård. Høyst trolig skyldes utferdigelsen (og offentliggjøringen) av kongebrevet, at Christoffer Urne hadde fått nyss om at det var krefter i gang for å frata adelens skattefrihet for hovedgårdene, noe som skjedde året etter, i 1658.

 

Selv om den reelle setegården for Christoffer Urnes gårdskompleks i Asker og Bærum lå på Lysaker etter 1640, brukes navnet «Nesøe goedtz» på gårdssamlingen i skattematrikkel for 1647 – og leilendingene/oppsitterne betegnes «Welb.her Christoffer Wrnis wggedags bønder till Næssøenn.»

 

Nesøy-godset (og godsets fogd) må, midt på 1600-tallet, hatt en voldsom status i Asker og Bærum. Ikke bare var godset bygdenes desidert største samling av gårder, men eieren var også den danske kongens fremste mann i Norge, stattholder Christoffer Urne. Bøndene kalte den mektige fogden for statt-holderens gods for sin «landherre».

 

 

 

 

 

Lysaker gård

 

På 1500-tallet var gården eid av cistercienser-klosteret på Hovedøya. Vinteren 1531/1532 forsøkte Christian II å gjenvinne makten som dansk/norsk konge og beleiret Akershus slott uten særlig hell. Fogden på Nesøya skal raskt ha meldt seg til tjeneste på Akershus slott, mens munkene på Hovedøya derimot valgte den tapende part (Christian II’s) side. Da kampen var over, ble munkene fratatt både tak over hode  – og gården på Lysaker.

 

I 1585 søkte Simen Nilsen (slottskriver på Akershus) om å få ødegården Liuszagger i Bergoms herred, pga sin umake og lange tjeneste, en ansøkningen som ble innvilget ved kgl. brev av 16. aug. 158531. I 1639 var gården eid av sorenskriveren for Aker. Han hadde i likhet med stattholder Christoffer Urne, kontorplass på Akershus slott. I tillegg til å være stattholder, skal Urne også ha vært lensherre for Aker. Det må derfor ha vært enkel kommunikasjon mellom kjøper og selger, da Christoffer Urne overtok Lysaker gård i 1639.

 

Lysaker gårds beliggenhet ved Lysakerelva - og størrelse angitt i boka "Asker og Bærum til 1814"
Lysaker gård på kart fra 1784. Gården var da gjenoppbygget etter å ha bli brent ned av Karl XII`s soldater i 1710. Et gjestgiveri ligger på andre siden av kongeveien. (Riksarkivet)
Manntall 1664 angir at Kjørebo bruges under Nessøen

 

 

Borgeren Knud Frandsen overtar

 

Da Christoffer Urnes sønn, Christian, solgte farens norske eiendommer til borgeren Knud Frandsen i desember 1663, var situasjonen denne:

 

På Lysaker lå hovedgården (sentrum) for gårdene i Asker og Bærum – nå ribbet for skattefrihet og adelige privilegier. På Nesøya lå restene etter Nessøe Hoffuidtgaard (ladegården) – også denne nå uten skattefrihet og adelige privilegier. Og på Kjørbo lå det som aldri hadde vært noen setegård, men som i kraft av å ha vært en ødegård under Nessøe Hoffuidtgaard, aldri var blitt gjenstand for noen beskatning. Egentlig hadde situasjonen for Kjørbo (ut fra en skattemessig synsvinkel) forverret seg fra 1639 til 1663. Fra å være en ødegård i 1639 (med skatteprivilegier) var Kjørbo i 1663 blitt til en vanlig gård (med skatt), drevet under ladegården på Nesøya. Det slo skattefutens manntall fast allerede året etter, i 1664.

 

Men allikevel står det i overdragelsesdokumentet for eiendommene at det er setegårdene Kjørbu, Lysaker og Nesøya (med alle underliggende gårder og øyer) som Knud Frandsen kjøpte i 1663. Tor Weidling (Riksarkivet) skriver at det dokument de har, ikke er originalskjøtet, men er hentet fra en kopibok over kongebrev som ble ekspedert gjennom det danske kanselli. Dokumentet er datert i Kjøbenhavn og Christian Urnes signatur er skrevet inn og hans segl påført. Medunderskrivere var den daværende danske stattholderen i Norge (Iver Krabbe) og sekretæren for det danske kanselli (Eirik Krag). Tor Weidling skriver at det var vanlig å ha medbeseglere på slike dokument – og at det rimeligvis var kjøper som ba om det.

 

Det er liten grunn til å tro at Iver Krabbe, Eirik Krag eller Christian Urne hadde detalj­kunnskap om hva som virkelig befant seg på Kjørbo i 1663. Christian Urne var bare tretten år, da faren sluttet som stattholder i Norge i 1642. Og hadde han hatt detaljkunnskaper om hva som befant seg på Kjørbo i 1663, ville det neppe ha spilt noen rolle for ham om Frandsen hadde kalt både Kjørbo og de andre ødegårdene for setegårder. Antagelig var han mest opptatt av at det ble betalt en fornuftig pris for eiendommene, og at betaling fant sted. At betaling hadde funnet sted, ble bekreftet i overdragelsesdokumentet.

 

For kjøperen (Knud Frandsen) var derimot bruk av setegårdsbegrepet viktig. Begrepet var forbundet med adelighet og skatteprivilegier. Trolig satte Knud Frandsen «setegård-stempelet» på Kjørbo, fordi han hadde en plan om å ruste opp Kjørbo til nytt hovedsete for godset.

 

En grunn til bruk av setegårdsbetegnelsen på både den fraflyttede ladegården på Nesøya, på Lysaker og på Kjørbo kan ha vært, at Knud Frandsen ikke var oppmerksom på skattefriheten for adelens setegårder var blitt avskaffet fem år tidligere. Dette ut fra den argumentasjonen som Knud Frandsen senere brukte ovenfor skattefuten.

 

Knud Frandsen skriver i overdragelsesdokumentet, at «… de stolerader i Asker, Tanum og Haslum kirker, som alltid hadde ligget til nevnte setegårder….», skulle være med på kjøpet. Dette er høyst trolig bare en «statusformulering», fra Knud Frandsens side. At fogden på Nessøe/Nessøe Hoffuidtgaard hadde hatt egen stol (eller stolerad) i Asker kirke er sannsynlig. Det samme gjelder stolerader i Haslum kirke, for den mektige fogden for «Nesøe goedtz», bosatt på setegården Lysaker fra 1640. Begge steder hadde fogdene gitt kostbare gaver til kirkene.

 

I Tanum kirke derimot, er det ikke spor etter gaver gitt av verken eier eller fogd for Nessøe, Nessøe Hoffuidtgaard eller Nesøe goedtz, før Knud Frandsen kjøpte Urne-eiendommene inkl. Kjørbo i 1663. Slikt hadde ikke oppsitter Tolleff på ødegården Kjørbo under Næssøen råd til å holde seg med. Den såkaldte «Kjørbo-stol» (dvs.benken) i Tanum kirke kan først og fremst knyttes til Krefting-familien (som ble eiere av Kjørbo etter Knud Frandsen), men kan godt ha blitt etablert allerede i Knud Frandsens eiertid. Knud Frandsen «overøste» Tanum kirke med gaver, etter at han var blitt eier av Kjørbo.

 

Knud Frandsens «bløff» i 1663 (om Kjørbo som setegård) fikk ringvirkninger lenge etter, og helt ned i Danmark. Da Christian Urne døde i 1669, ble han begravet på Nørre Søby kirke på Fyn. På hans gravplate står inskripsjonen: «Christian Urne til Årsmarke, Søbysågård, Nielsdrup, Næsø, Kjærbo og Lysager»

 

 

Knud Frandsen hadde vært slottskriver på Akershus. Allikevel ser det ikke ut som at han var særlig nøye med papirarbeidet. Da eiendommene han hadde kjøpt av Christian Urne ble tvangssolgt etter Høyesteretts dom (Kjøbenhavn 24. august 1681), skjedde overdragelsene til de nye eierne «ved Christian Urnes skjøte» 32. Eiendommene ble med andre ord aldri formelt overskjøtet til Knud Frandsen.

Knud Frandsen bodde i Christiania da han kjøpte Urne-eiendommene. Det fremgår av det overdragelsesdokument han satte opp i desember 1663, hvor det står at han er «innvoner» i Christiania. Året før hadde han døpt sin sønn, Niels, i Trefoldighetskirken i Christiania – og i 1664 fikk han og kona (Else Ambjørnsdatter) bevilgning til å drive borgelig næring, noe som var forbeholdt byborgerne.

Knud Frandsen flyttet trolig aldri til Lysaker – men rett til Kjørbo. I 1668 innkom det en klage til stattholderen fra byborgerne Lauritz Christensen og Mikkel Sørensen. Disse hadde i lang tid kjøpt sagtømmer av bønder i Asker og Bærum, men nå hadde Knud Frandsen kommet dem i forkjøpet og ført tømmeret til Kjørboholm33. Klagen kan indikere at Knud Frandsen var bosatt på Kjørbo i 1668, og at klagerne mente at han som utflytter ikke lenger hadde rett til å drive handel med bøndenes varer. I 1670 er han uansett på plass på Kjørbo, hvor han døper sitt neste barn (datteren Hille).

Da han samme år fikk futen på nakken, skal han ha kommet med denne uttalelsen om bygdelensmenn og lagrettsmenn: «Nogle Eenfoldelige Taabelige bønder, som lett kan villedes av futen» 34– en uttalelse som neppe kan ha gjordt skattefuten mer velvillig innstilt. Merkelig nok ble han etter dette utsagnet tilsatt som «assessor» dvs. dommer i Overhoffretten!35

I 1670 fikk han bevilgning til dam, sag og vannmølle ved Hamang, samt kongelig konfirmasjon på at han kunne forpakte kalktollen av Asker prestegjeld mot innbetaling av 100 rdl årlig.36

Dette året gikk han også til Tingretten med en sak som gjaldt en kaptein Rade.37 Kapteinens­ soldater (og kapteinsdrengen) hadde hugget ulovlig på Nesøya. Befaling om dette var gitt på mønsterplassen ved Asker. Tømmeret var blitt dratt ned til stranden på Nesøya, og så fløtet over til Syverstad, hvor kaptein Rade bor.

Problemet var ikke nytt. Et år før Knud Frandsen kjøpte Urne-eiendommene hadde Christoffer Urnes fogd (Morten Lauritzen) sett seg nødt til å utstede et dekret, hvor han fredlyste alle Nesøy-skoger i tinglaget.38 Da Kjørbo (og bl.a. Nesøya) senere var havnet på Krefting-familiens hender, het det seg at «…. i madam Kreftings tid, var Nesøya helt uthugget».

Store mengder ved og tømmer gikk til kalkovnene. I tillegg tømmer til saging av trevirke, både til innenlandsbruk og til eksport. Og på toppen brensel til korntørker, smier og til oppvarming av beboelseshus. Og hogsten skjedde både lovlig – og ulovlig.

I 1674 solgte Knud Frandsen litt over 10 gårder og gårdsparter i Bærum til eieren av Bærums jernverk, Johan Krefting (1ste)39; et kjøp trolig motivert av behov for brensel til jernverket. Samme år skal Knud Frandsen ha solgt gården på Lysaker.40

I 1678 ble Knud Frandsen tollvisitør for hele Sleben tolldistrikt41, et distrikt som skal ha gått fra Holtekilen (eller Lysakerelva) og helt ut til Holmen (Hvalstrand).

Knud Frandsen beskjeftiget seg med kalk, både som toller og på annen måte. Han forbød bl.a. at det skulle brytes kalk på Langåra, som lå under hans gård på Brønnøya42. Det er ikke spor som knytter Knud Frandsen til de to bonde-kalkovnene på Nesøya, men en (eller begge) har nok vært i drift i hans eiertid mellom 1663 og 1681. Mange år etter (ved åbot-takst 1763) er kalkovnen på husmannsplassen Ovnen på Nesøya, beskrevet som «aldeles i grund forfalden og ubrugelig».

Høyesteretts dom fra København 1681, der Knud Frandsen tapte mesteparten av sine eiendommer (bl.a. Kjørboe).

Tingretten fikk stadig besøk av Frandsen. Han strevde med å holde kreditorene unna og å inndrive leie fra leilendinger og husmenn, som stadig var på etterskudd med betaling. Flere år etter at Knud Frandsen var blitt fradømt sine eiendommer, gikk han til retten for å inndrive leie fra sin tidligere husmann på Nesøya, Peder Næssø.

I 1668 ble Knud Frandsen forelagt et krav på 10.000 riksdaler fra sin gamle venn, rådmann Jacob Dirrichsen i Christiania. Saken gjaldt et pantebrev utstedt i 1664, antagelig et låneopptak Knud Frandsen gjorde for å finansiere kjøpet av Nesøy-godset. Kravet hadde Dirrichsen deretter kjøpt opp i et dødsbo – og alle Frandsens eiendommer var stilt som sikkerhet for lånet. Knud Frandsen greide ikke å innfri kravet. Saken gikk gjennom retts­vesenet og endte med Høyesterettsdom i Kjøbenhavn 24. august 1681, hvor Frandsen tapte.

Kjørbo gård sognet til Tanum kirke og Knud Frandsen ga flere gaver til kirken i sin tid på Kjørbo. Men som en skjebnens ironi, ble han ikke begravet der, men i Haslum kirke etter at han døde forgjeldet på Ostøya. Årsaken var at Ostøya sognet til Haslum kirke.

Fra Knud Frandsens gravsted i Haslum kirke:

Knud Frandsen Kiørbo død 8 december 1687. Reqviescat in Pace …………….

«Her under huiler Wellædle och Wellbiurdige Mand Sal Knud Frandssen Kiørboe Assesor udi den Kongl. ober Hofrett i Norge som var den Høyachtbare og velfornemme Mand Frands Knudsen fordums velforordnede Directeur ofuer Wartaus Hos pitall herudi Kiøbenhafn og den ærdyderige Matrone Johanne …. datter deris Søn som døde udi Kiøbenhafn Aar 1687 d 8 decbr ……..».

Selv ikke etter døden, gikk det helt som planlagt for Knud Frandsen.

Etter å ha vunnet saken mot Frandsen, begynte Dirrichsen å selge ut Frandsens eiendommer. Johan Krefting (1stes) enke, Anna Jacobsdatter Felber kjøpte i 1682 det som ble kalt «Kiørboe/Næsøen» m/underliggende ødegårder og øyer og ca. 20 gårder/gårdsparter i Asker og Bærum43. I tillegg til det hennes avdøde mann hadde kjøpt tidligere, satt Krefting­-familien i 1682 med til sammen ca. 30 gårder/gårdsparter av det som hadde vært Urnes og Frandsens store gårdssamling.

Samme år som Anna Jacobsdatter Felber kjøpte «Kiørboe/Næsøen» m/underliggende ødegårder og øyer, overdro hun gården Kjørbo m/underliggende ødegårder og øyer til sin sønn, Jacob Krefting (1ste)44. De andre gårdene gikk til hennes tre barn, Herman, Otto og Henrik – og fordelt ut på Bærums Jernverk og Vøyen gård.

Da Jacob Krefting 1stes – andre hustru (Kirsten Poulsdatter) døde i 1713, var det sønnen, Johan Krefting 2dre som overtok Kjørbo m/underliggende ødegårder og øyer (deriblant Nesøya).

I 1716 skjedde det dramatiske ting på Kjørbo (og på Nesøya)45. Den svenske krigerkongen, Karl XII, var på et av sine innfall i Norge. Akershus festning var blitt beleiret og forsøkt inntatt. Da dette ikke gikk, fortsatte de svenske soldatene vestover. Sølvgruvene på Kongsberg kan ha vært målet. Veien vestover gikk forbi Lysaker gård, som ble plyndret og brent ned.

Johan Krefting 2dre var blitt beordret ut i krigen i begynnelsen av mars. Men han tålte ikke kulden og vendt hjem til Kjørbo noen få dager før svenskene dukket opp. Han må ha vært klar over at svenskene var i anmarsj. Innen svenskene nådde Kjørbo hadde han ved hjelp av sine fem fartøyer, greid å redde de fleste husdyrene (deriblant fire hester) ut på Nesøya. Men med inngjerdinger, låve full av høy og tom stall og fjøs, kan det ikke ha vært vanskelig for svenskene å legge sammen to og to. De la i vei til «Gaarden Næssøen» hvor de truet enken og hennes datter. Og da disse ikke ville (eller kunne) si hvor husdyrene befant seg, satte de brennende lunter mellom fingrene deres, som brant seg helt inn til benet. Svenskene fant to av kuene og spiste og drakk opp det som fantes på gården, før de forlot Nesøya.

På Kjørbo forsynte svenskene seg av det meste: en brun hest, 16 høns, 2 voksne får, 3 kalver, 1 ½ anker fransk brennevin, 15 tønner havre, 108 favner høy, 17 tønner malt, 4 tønner rug, 2 tønner erter, 5 øltønner, smør, ost og gryn, okse- og fårekjøtt, flesk, 2 tønner spekefisk, rep, tau og diverse jerntøy. Av til sammen fem fartøyer, var to forsvunnet og tre andre gjennomboret og senket.

Johan Krefting 2dre forklarer seg om hendelsene i sin første søknad om erstatning, stilet til «den høge øfrighed» (antagelig stattholderen), datert 19. oktober 1716.

Men ikke før var svenskene kommet vel ut av synet, så dukket de norske oberstene Kruse og Øtcken opp med 2dre kavalleri regiment. Og Johan Krefting 2dre måtte sette seg ned og skrive en ny erstatningsøknad. De norske styrkene konsumerte 62 favner høy, mer enn 15 tønner god norsk havre, alt av skigard ble brent opp, bark ble flådd av trærne på en skogsteig inntil gården, og enger og åker ble så mishandlet, at det var «saa at een steen maatte græde derofwer». Johan Krefting 2dre forklarer at han nå er fattig og ruinert og avslutter søknaden med «Gud opwæcke kongens hierte til naade og medlidenhed».

Videre utover på 1700-tallet, skiftet «Kjørbo m/underliggende ødegårder og øyer» til nye eiere innad i «Kjørbo-grenen» av Krefting-familien. Men i 1763 var det slutt og eiendommen(e) gikk over til Morten Leuch på Bogstad. Det kan ha vært selgeren (Jacob Krefting 2dre) som da krevet åbot-takst. Taksten skulle fastslå om oppsitter, leilendinger og husmenn hadde overholdt sin plikt til å holde bygninger, gjerder etc. i stand. Hadde de ikke overholdt vedlikeholdsplikten, så ville verdien av manglende vedlikehold antagelig bli fratrukket leilendingens tilgodehavende. Åbot-takst 1763 beskriver derfor tilstanden på Kjørbo, Kalvøya, på plassen Hvidtsten og på Nesøya.

I 1771 solgte Morten Leuchs enke (Mathea Collett) Kjørbo med underliggende gårder (deriblant Nesøya) og øyer til kammerråd Gustavus Strømboe. Han delte eiendommen(e) opp og solgte Nesøya i 1782 til to brødre (Søren og Thore Christensen) på Vøyen gård. Fra å ha vært en gård under Kjørbo, ble Nesøya nå i mange år liggende som et underbruk av Vøyen gård. Brødrene Søren og Thore Christensen sto bak oppføringen av enkelte av de bygningene som i 2013 er på Nesøya Hovedgård.

Tilpassing av skorsteinsløpet på loftet. Kan ha blitt flyttet til mønet i 1782.
Peisen i 1782-huset kan ha stått i et eldre hus.

 

«Gaarden Næssøen» 1782

Da arkitekt og bygningshistoriker Arne Berg målte opp og registrerte det nåværende 1782-huset på Nesøya Hovedgård i 1994, var han ikke oppmerksom på den akershusiske trerom-stua som er beskrevet i åbot-takst 1763. Det skjeve pipeløpet på loftet til 1782-huset, mente han måtte skyldes at tetningsproblemer lenger nede på takflaten, hadde forårsaket at skorsteinen var blitt flyttet opp til mønet. Om peisen skriver han, at den aldri har stått helt ut mot ytterveggen – og at den alltid har stått på samme sted.

De aller eldste peisene i slike trerom stuer var plassert mot ytterveggen – gjerne i et hjørne. Skikken med å trekke peisene innover i huset, skal ha kommet omkring 1800-tallet. Men arkitekt Berg skriver videre: «Nesøya ligge ellers så sentralt til, at nye impulsar kan nå øya tidleg. Difor kan det vera rimeleg at peis-plasseringa bør dateras til før 1800, men slett ikkje så lenge før, at vi nærmar oss 400-års alderen

En fortolkning av dette må bli at peisen kan ha blitt murt opp da 1782-huset ble reist. Men den kan også ha blitt murt opp tidligere – og stått i et eldre hus for eksempel i trerom-stua fra 1763. Men at peisen ikke er i nærheten av å være fra middelalder dvs. fra før 1537. Det er derfor fullt mulig at den nåværende peisen i huset på Nesøya Hovedgård har stått i trerom-stua fra 1763 – og derved også i ladegården til «Nessøe Hoffuidtgaard» fra 1639. Det skjeve pipeløpet på loftet, kan ha vært en forbedring gjort da 1782-huset ble reist.

Ved en dendrokronologiske aldersbestemmelse av tømmerhus, tas det ut boreprøver av tømmer-stokkene. Men man er avhengig av to ting: Tømmerstokkene må være tilgjengelige (ikke innkledd) og man bør helst ha bark der man borer (eller i det minste være sikker på at det har vært bark, nøyaktig der). Om det så bores inn mot senter av stokken, vil man få ut en boreprøve. Om årringene på boreprøven sammenholdes med en kjent skala (manuelt eller digitalt) så vil tømmerstokkens «fødselsdag» – og «dødsdag» (fellingsåret) fremgå.

 

Det ble i 1994 tatt 15 boreprøver på det nåværende 1782-huset på Nesøya Hovedgård. Alle pekte mot 1782, det året da bøndene på Vøyen kjøpte Nesøya av Gustavus Strømboe.

 

Men hele huset var kledd med panel utvendig og i østre del også innvendig. Det ble derfor tatt få (eller ingen) boreprøver fra husets østre del.

 

Bjelkelaget i etageskillet i rommet der peisen står, er høyere enn i naborommet. Dette virker umotivert. Arkitekt Arne Berg registrerte «noe spesielt» med bjelkelaget foran peisen. Han mente at tømmerveggene i dette området, måtte ha sunket omtrent dobbelt så mye som forventet, og tolket det til at det var blitt brukt tømmerstokker med svært mye fuktighet ved oppsetting av huset. Bjelkelaget i etageskille foran peisen hadde da på en eller annen måte, hengt seg opp i peisen – og forårsaket skjevheten.

 

Vindusbeslag brukt i husets østre del.
Vindusbeslag på blyglassvindu på østre gavelvegg.
Vindusbeslag brukt på vest- og østsiden av huset.

 

Ser man på vindusbeslagene i 1782-huset, er disse også av to forskjellige typer. I østre del har to av vinduene svært forseggjorte beslag. I vestre del (og på langsiden mot sør) er de vindusbeslagene av en mye enklere sort.

 

Det lille blyglass-vinduet i østre gavelvegg er (iflg. arkitekt dr.ing Lars Roede) ikke et vindu man skulle forevente å finne i et hus fra 1782. Han mener vinduet må være eldre. Blyglassvinduet kan derfor være gjenbruk fra 1763-huset – og/eller til og med være brukt i borggårdsdelen eller ladegårdsdelen til Christoffer Urnes setegård fra 1639.

 

På sikt bør det vurderes om det skal tas boreprøver også i østre del av huset, for å fastslå om hele (eller deler av) 1763-huset befinner seg bak ytterpanelet.

 

 

Kart fra 1825 angir "Næsøgård", husmannsplassene "Øverberg", "Grønsund", "Kuholmen" og "Næsøovnen" - i tilegg"Næsøe Kalkovn".

Eldre installasjoner og husmannsplasser

 

Teglovnen i Taglugndveien har klassiske middelaldermål ca. 7 x 7 meter, noe som peker mot oppføring før 1537. Ovnen er anlagt av store naturstein, har hatt innvendig kledning av teglstein og innfyringsåpninger i skråningen mot veien. Varme ved brenning, kombinert med nedbør og frost vinterstid, gjorde at den innvendige kledningen måtte skiftes ut med få års mellomrom.

 

Vanlig format på teglstein i middelalderen var 28 x 14 x 9 cm. I de sammenraste restene av innvendig kledning som i dag finnes i ovnen, er det bare rester etter tegl av mindre og nyere format. Ovnen har mest sannsynlig blitt laget for å brenne vegg- og taktegl til middelalderhus på Nessøe Hoffuidtgaard og senere benyttet utover på 1600-tallet, f.eks til brenning av teglstein til Akershus festning.

 

Minst en av de to bonde-kalkovnene som har vært på Nesøya, har antagelig blitt oppført for kalkbrenning ved oppføring av middelalderhus(ene) på Nessøe Hoffuidtgaard. Den ene har ligget ved stranda i Kalkbukta, nær Østre Brygge. Den andre nær Søndre Brygge, i hagen til en enebolig (Vestre vei 102 c).

 

En av disse ovnene har nok vært i drift fra en gang på 1500-tallet. Og tar man informasjonene fra et kart utgitt i 1825 helt bokstavelig, ser det ut til at i hvert fall ovnen i Kalkbukta var i drift helt fram til tidlig på 1800-tallet. Dette er en tid da bønder fra Vøyen gård i Bærum eide Nesøya. Kanskje kalkbrenning lenge var en «attåtnæring» for bønder, noe betegnelsen «bondekalkovn» kan tyde på. Navnet «Næsøovnen», må dreie seg om angivelse av husmannsplassen «Ovnen/Ommen». Kalkovnen her, ble jo registrert av takstmennene (ved åbot-takst i 1763), som «aldeles i grund forfalden og ubrugelig».

 

Kart fra siste halvdel av 1800-tallet viser både en dampsag ved Grønsund - og en vei ned til steinpilaren ved bekken ut fra Nesøy-tjernet.

 

Dr.art. Einar Sørensen gir en ledetråd knyttet til steinpilaren ved bekken som renner ut fra Nesøy-tjernet, i sin avhandling «Adelens norske hus». Sørensen skriver: «Alle hovedgårder hadde tilgang på en bekk, som dannet gårdens vannforsyning og kunne demmes opp for å gi flomvann til kvern og sag, stedvis også til tømmerfløting og fremkomst for prammer».

Bekken som renner ut fra Nesøy-tjernet viser klare spor etter oppdemming og pilaren lenger nede må ha understøttet en vannrenne. Bygningshistoriker, Arne Berg, mente det var lite sannsynlig at en gård av Nesøyas størrelse hadde holdt seg med egen kvern – og at det derfor måtte dreie seg om flomsag eller stampe for ull/filt. Ut fra Sørensens beskrivelse dreier det seg mest sannsynlig om en flomsag, for saging av trevirke til bygningene oppe på «Borgen» og til driftsenheten nedenfor – samt til senere vedlikehold av disse.

På den andre siden, virker steinpilaren ved bekken litt «ny». Kartet nedenfor (antagelig fra 1870-1880 årene) viser dampsaga som ble satt opp ved Grønsund, men viser også en vei som fører ned til stedet der steinpilaren ved bekken står. Det var behov for store mengder planker til oppføring av ishusene fra 1860-tallet og utover. En mulig forklaring er at de som sto bak oppføring av ishusene, først rustet opp et eldre saganlegg som hadde ligget ved bekken – men så gikk over til mer effektiv saging ved hjelp av dampmaskin.

Knud Frandsen kalte i 1686, sin husmann på Nesøya, for Peder Næssø. Da Peder Næssø døde i 1707, ble navnet «Næsøen Huusmandsplads» (entall) brukt på stedet. Men den første egentlige husmanns-plassen på Nesøya ser ut til å dukke opp først en gang mellom 1707 og 1711. Ved innkreving av skoskatten i 1711 har husmannsplassen skiftet navn til «Gaarden Næsøen». Endringen kan skyldes ønske om å skape et skille mellom «Gaarden Næsøen» som sentrum på Nesøya og de nye husmannsplassene som kom til etter hvert.

Skattematrikkel for 1723 angir en husmann under «Gaarden Næssøen». Navn på husmannsplassen er ikke angitt. Mest sannsynlig dreier det seg om plassen «Ovnen» ved Søndre Brygge. Denne plassen ble antagelig etablert rundt 1710, for å betjene kalkovnen på samme sted – eller bare fått navn etter en kalkovn som hadde vært i drift der tidligere.

Hvor husmannsplassen «Braaten» (1763) kan ha ligget, vet ingen nålevende. Kanskje plassen har ligget på en rydning som nå er gjengrodd – eller kanskje det har skjedd et navne­skifte. En gransking av tingbøker og kirkebøker etter 1763, kan kanskje oppklare dette.

 

 

 

 

 

Kjørbos eldste kjeller er nok ikke Christoffer Urnes verk.
Dette skilt kan med hell skiftes ut.

 

Mytene

Alt peker mot at Lysaker gård ble fogdens nye bosted etter at borggården på Nesøya ble forlatt i 1639/1640. Absolutt ingen ting peker mot Kjørbo. Men allikevel blir Kjørbo, stadig vekk, utpekt som mål for flyttingen. Årsakene kan være flere – Lysaker gård er i dag søkk borte, mens det på Kjørbo står litt «borgaktige» bygninger fra 1700–1800 tallet. Og om Kjørbo, er det blitt laget en historie som er velegnet upresis og utydelig.

 

Riksarkivar H.J. Huitfeldt-Kaas skrev om Christoffer Urne i Morgenbladet (1895)46:

«Det var nemlig i hans bestittelsestid, at det bekvemmere beliggende Kjørbo ble opprettet til en egen setegård og da formentlig i noen grad bebygd; også Lysaker, som for øvrig aldri hadde hørt under Nesøygodset, oppretter han til setegård. Denne fulgte nå i lengere tid Nesøya og Kjørbo, hvilket siste fra denne tid av er å betrakte som hovedgården og residensen i godskomplekset.»

Her etterlates et inntrykk av at Christoffer Urne (i sin eiertid) fant det mer bekvemt å flytte fra Nesøya til Kjørbo, som da ble både ble setegård, hovedgård og til og med residens for adelsmannen.

Det må ha vært denne artikkel og null dokumenter om (og fra Kjørbo), fra 1639 til 1663, som har fått forfatterne av boka «Asker og Bærum til 1840» til å ordlegge seg minst like uklart:

«Lysaker ble fri adelig setegård ved kongebrev 23.april 1657, enda adelsmannen ikke «holdt duk og disk» der. Noe tidligere hadde Kjørbo fått samme status, fordi det var greiere å bo der enn ute på Nesøya, hvor det allerede var lenge siden noen hadde residert.»

At Kjørbo noe tidligere ble gjort til adelig setegård, er tatt rett ut av løse luften. Riktignok ble verken Nesøya, Kjørbo eller Lysaker oppført i skattematrikkel av 1647, men det kan (som tidligere vist) ha sin naturlige forklaring. Det eneste sted Kjørbo kalles «setegård», er på det dokument som Frandsen satte opp da han kjøpte Urne-eiendommene i 1663.

Knud Frandsen må ha vært litt av en «ordsjonglør». Tyve år senere (da han hadde skatte­futen på nakken) brukte han betegnelsen «husmannsplass» på ladegården på Nesøya.

At ødegården Kjørbo ikke står oppført i skattematrikkel for 1647, og at Knud Frandsens brukte betegnelsen «setegård» på Kjørbo i dokumentet (da han kjøpte Urne-eiendommene i 1663), må ha ført til påstanden om at «Kjørbo – noe før 1657 hadde fått status som en av Christoffer Urnes setegårder».

Christoffer Urne kunne ikke gjort Kjørbo til setegård, uten etter kongelig resolusjon el.l. Noen slik resolusjon foreligger ikke for Kjørbos del  – og det er heller ikke funnet spor av at Christoffer Urne har søkt om endret status for Kjørbos del. Om det var skattefordeler Christoffer Urne var ute etter, var det helt unødvendig for ham å bruke begrepet «setegård» på den gjenværende ladegården på Nesøya og også på Kjørbo. Ladegården på Nesøya hadde skattefriheten i behold, i kraft av å være gammelt adelsgods. Og som ødegård direkte under ladegården, var det også skattefrihet for Kjørbo.

Vi har altså bare Knud Frandsens ord for at Kjørbo var en setegård i 1663. Men manntallsfører og skattefut kom til et annet resultat i 1664. Da anga de Kjørbo som en gård drevet under ladegården på Nesøya – dvs. nøyaktig samme status som Kjørbo hadde i 1639/1640, da fogden på Nesøya flyttet til Lysaker.

Så man må altså velge hvem man skal tro på: Knud Frandsen eller manntallsfører/skatte­fut.

Trangen til å bli forbundet med fordums storhet, vedvarte uansett i årene etter Knud Frandsen:

Neste eier, Johan Krefting (1ste) ble begravet på Tanum kirke, som «eier av «Bærums Verk og Nesøen gods». En sterk overdrivelse, da han i sin levetid bare eide ca. 10 av Frandsen-eiendommene­­­­. Sønnen (Jacob Krefting 1ste) ble begravd under påskriften «eier av Kjørbo og Nesøen gods», mens det i realiteten bare var noen ødegårder og øyer som fulgte med da han kjøpte Kjørbo gård av moren.

Og tidligere ordfører i Asker (Halvard Torgersen) var heller ikke snau, da han skulle lage en artikkel om Nesøya i boka «Asker – bidrag til en bygds historie» som kom ut i 1941. Etter å ha gjengitt H.J. Huitfeldt-Kaas’ artikkel fra 1895, avslutter han med:

«Hva Nesøya har vært i gamle dager, da den ennå utgjorde hovedbølet i et stort kompleks av eiendommer, da riddere og riksråder ferdedes der, og høybårne herrer og damer jog viltet over de lyse sletter – se det kan man lettere tenke seg enn beskrive.»

Her får man lett inntrykk av at den relativt beskjedne middelalderske setegården på Nesøya, var det administrative sentrum for Erik Rosenkrantz’ store fyrstelige 1500-talls gods. Men det gjenstår i så fall å bevise.

I 1976 gikk det helt «over stokk og stein» – til og med ved hjelp av Riksantikvaren.

Bakgrunnen var at daværende eier av Kjørbo (Sameiet Norconsult A/S) skulle restaurere Kjørbo. De henvendte seg da til Riksantikvaren, som utpekte restaureringskonsulent Jon Brænne til å stå for dette. Hadde Brænne holdt seg til restaurering (og ikke til historie) kunne dette gått bra. Men Brænne kalte sin rapport for «Kjørbo gård – en historisk oversikt, supplert med bygningshistorisk undersøkelse basert på farge- og bygnings­arkeologi». Med Riksantikvarens «stempel» på rapporten, ble rapporten gjengitt i årbok for Asker og Bærum Historielag (1977). Senere er rapporten brukt i et hefte utgitt av Saga Petroleum i 1990 – og konklusjonene sammenfattet og brukt av Bærum Kommune på skilt oppsatt på Kjørbo.

Her er noen av påstandene i rapporten:

«I 1647 kjøpte Christoffer Urne, Nesøygodset, inkludert Kjørbo»

(Christoffer Urne var eier av Nessøe Hoffuidtgaard (inkl. ødegården Kjørbo) allerede i 1639.

«Urne skilte Kjørbo ut fra Nesøygodset, gjorde Kjørbo til hovedgård, og la en hel del mindre bondegods under Kjørbo. Godset ble senere hans adelige hovedsete, dvs han slapp å betale skatt av Kjørbo så lenge han bodde der.»

(Kjørbo ble først skilt ut fra restene av den tidligere Urne-eiendommen, da Anna Jacobsdatter Felber (enken etter Johan Krefting 1ste) overlot Kjørbo (og noen ødegårder og øyer) til sin sønn (Jacob Krefting 1ste) i 1682 – førti år etter at Christoffer Urne hadde forlatt Norge.

«Christoffer Urne lot oppføre en praktbygning på Kjørbo i den tid han eide det, dvs i årene 1643 – 1663.» Det var ingen grunn for Christoffer Urne til å oppføre en praktbygning på Kjørbo i det tidsrommet. Han hadde forlatt landet i 1642 og fogden bodde på Lysaker. Manntallsfører slo dessuten fast i 1664, at det bare var en vanlig gård på Kjørbo drevet under ladegården på Nesøya.

… og om bygningene på Kjørbo, står det:

«La oss gå tilbake til Christoffer Urne og hans byggverk……» og fortsetter «Disse delene av murverk og terreng som er nevnt her, stammer antagelig fra Christoffer Urnes bygning.»

 

   

Så går Brænne over til å beskrive den store kaminen/peisen på Kjørbo (som skal ha et merke tilhørt Knud Frandsens ektefelle) og påstår at denne er fra 1659. Dette er helt umulig. Knud Frandsen kjøpte Urne-eiendommene (inkl. Kjørbo) i 1663. Noen år må det også ha tatt å sette opp både bygninger og peis.

 

Påstandene gjenfinnes på skilt oppsatt på Kjørbo og påplusset:

 

«… Kjørbo skal være anlagt i eldre jernalder» og «Kjørbo lå under Nesøygodset i middelalder» (dvs. før 1537). Men Kjørbo kan ikke være fra eldre jernalder. Landhevingen er årsaken. I eldre jernalder lå området ved Kjørbo under vann. Det er bare å slå opp i boka «Asker og Bærum til 1840» (side 54 og 84) for å få dette bekreftet. Kjørbo kan tidligst blitt anlagt i vikingtid. Men mest sannsynlig senere.

 

 

At ødegården Kjørbo skal ha ligget under Nessøe/ Nessøe Hoffuidtgaard i midddelalder er ikke sikkert. Verken slektsforsker Geirr I. Leistad (eller andre) har funnet kilder for at ødegården Kjørbo tilhørte Nesøya, som er eldre enn fra 1625. Begrepet «Nesøygodset» ser først ut til å ha dukket opp midt på 1600-tallet, etter at Christoffer Urne hadde konsentrert sine norske eiendommer til Asker og Bærum, med Lysaker som godsets setegård.

Avslutning

Hvis man i tankene gir 1763-gårdstunet på Nesøya like lang levetid, som de nåværende hus på hovedgården, havner man på 1533. Iflg. slektsforsker Geirr I. Leistad er vi da på en tid da Otte Holgerssøn eller sønnen (Erik Ottessøn Rosenkrantz) var eiere av Nesøya. Mest sannsynlig er det en av disse to sto bak oppføring av borggårdsdelen til «Neszø hoffuitgaard» (en gang tidlig på 1500-tallet) etter at de av forskjellige grunner fikk en mengde gårder og gårdsparter innen Asker, Bærum og omegn i fanget. En oppføring tidlig på 1500-tallet, stemmer også godt overens med de funn som Cathrine Thorstensen gjorde ved utgraving i 1994.

Statens Arkiver i Danmark har privatarkiver etter både Otte Holgerssøn eller Erik Ottessøn Rosenkrantz. Arkivene inneholder ingen opplysninger som knytter Otte Holgerssøn Rosenkrantz til Nesøya. Men der er noen opplysninger/brev knyttet til Erik Ottessøn Rosenkrantz’ tid i Norge bl.a regnskap for Bergenhus Len og et skiftedokument fra 27.juni 1600, utstedt på Opsloe rådhus etter hans død. I disse dokumentene betegnes han både som Erich Rossennkrantz til Kierstrup, Erick Rossennkrantz til Walsøø og Erich Rossennkrandtz til Nessøen. Dokumentene inneholder ingen ledetråder til hvem det var som sto for oppføring av borggårdsdelen på «Neszø hoffuitgaard» – men at det kan ha vært Erik Ottessøn Rosenkrantz er ikke helt usansynlig.

Borggårdsdelen til «Neszø hoffuitgaard» ble neppe oppført som bolig for eier, men som bolig for eierens representant (fogden). Bondegården (det som skulle komme til å bli ladegården til «Neszø hoffuitgaard» må ha vært i drift lenge før borggårdsdelen ble anlagt; mest sannsynlig under navnet «Neszø gaard». Slektsforsker Geirr I. Leistad har påvist norske eiere – og senere danske eiere til en slik gård fra 1200-tallet og opp mot 1500-tallet.

Prøver man seg på Nesøyas (og Kjørbos) eldre historie, er det lett å gi opp på midten av 1600-tallet. De eldste tingbøkene for Aker (Akershus) er fra 1656 og det er smått med andre kilder. Mytene om at både fogd (og til og med adelsmann flyttet til Kjørbo), er etter hvert blitt svært mange, som er blitt forsterket ved gjenfortelling.

Et godt prinsipp er at ingen ting må tas som en sannhet, uten at det er bekreftet av to uavhengige kilder. Et slikt prinsipp er det nesten umulig å følge, når man forflytter seg flere hundre år tilbake i tid. Mange av sannhetene i denne oppgaven er derfor basert på sannsynligheter. For eksempel gjelder dette spørsmålet om hvorvidt Kjørbo noensinne har vært en adelig setegård, slik det er angitt på et skilt på Kjørbo.

En rekke fagfolk og lokalhistorikere har bidratt med faktiske opplysninger, men er helt uten ansvar for sluttresultatet. Disse er (i tilfeldig rekkefølge): Etnolog og magister Kristin Mathilde Røgeberg, arkitekt og bygningshistoriker Arne Berg, arkitekt dr.ing Lars Roede, slektsforsker Geirr I. Leistad, arkeolog Cathrine Thorstensen, tidl.høyesterettsdommer Trond Dolva og lokalhistoriker Jan Martin Larsen. Ikke minst takk til avdøde etnolog, historiker og hovedforfatter av boka «Asker og Bærum til 1840» (Harald Winge), som har etterlatt seg et vell av håndskrevne notater til nevnte bok – nå oppbevart på Bekkestua bibliotek.

Riksarkivet lar ikke hvem som helst få adgang til originaler av eldre dokumenter. Det ble fort klart at bistand fra en «arkivgransker» var nødvendig. Ikke minst for utlesing/utskriving av ofte utydelig håndskrift. Men «arkivgranskere» er en egen profesjon – og slikt koster penger. I 2010 stilte Nesøya Eldres Vel (NEV) opp med kr. 10.000.- til prosjektet. Nesøya Felles Vel fulgte opp med samme beløp – og det gjorde også Asker kommune.

Med disse midlene kunne arkivgransker Kristin Mathilde Røgeberg engasjeres. Dette viste seg å være et heldig valg. Kristin var utdannet etnolog, og hadde skrevet en magister­avhandling om klesmoter på 16- og 1700-tallet og satt på et register over samtlige registrerte skifter i Aker for perioden fra 1656 til slutten av 1700-tallet.

En sak som har forvirret 1600-talls historien om Nesøya, er at toller og Nesøy-fogd Morten Lauritzen hadde en samtidig navnebror – sorenskriver for Aker (Akershus) Morten Lauritzen med kontor på Akershus festning. Vi finner denne Morten Lauritzen bl.a. som underskriver på skattematrikkel for 1647. Og som om ikke det skulle være nok; den samme sorenskriver Morten Lauritzen eide Lysaker gård fram til 1639 og solgte da gården til Christoffer Urne. For ikke å skape forvirring, er denne Morten Lauritzens navn ikke brukt i oppgaven.

Grunnen til vanskelighetene med å få grep på Nesøyas historie på 1600-tallet, er først og fremst Knud Frandsens bruk av «setegård» på Kjørbo i 1663. Men forvirrende har det også vært at sorenskriver (og antagelig også Christoffer Urne) brukte betegnelsen «Nesøe goedtz», etter flyttingen til Lysaker. Antagelig ville man dra nytte av adeligheten forbundet med Nessøe Hoffuidtgaard, etter flyttingen til fastlandet.

Håper med dette å ha bidratt til litt oppklaring av Nesøyas forhistorie – eller i det minste å skape debatt om saken.

Nesøya, januar 2014

 Helge Karlsen

 

 

Referanser og kilder:

 1) Bygningshistoriker og arkitekt Arne Berg i Årbok for Asker og Bærum Historielag 1997

 2) Norsk Lokalhistorisk Institutt/Universitetsforlaget – Skattematrikkelen II for Akershus 1647

 3) Stattholderarkivet – adelens jordebøker 1633-1639 – Christoffer Urne/Riksarkivet

 4) Det Norske Historiske Kildeskriftfond: Dombog for 1578 s. 88–92 /Christiania 1893

 5) Vest for byen, Asker og Bærum Historielag, skrifter 1 – 5, 1954 – 1960, Manntallet for Asker og Bærum 1664

 6) Tingbok for Aker Sorenskriveri – Arkivverket/Digitalarkivet – åbot-takst 30. mai 1763

 7) Tingbok for Aker Sorenskriveri – Arkivverket/Digitalarkivet – skifte 19. mars 1772

 8) Tingbok for Aker Sorenskriveri – Arkivverket/Digitalarkivet – skifte 21. juli 1764

 9) Tingbok for Aker Sorenskriveri – Arkivverket/Digitalarkivet – skifte 7. april 1755

10) Usikker kilde – antagelig Mamen i en av årbøkene til Asker og Bærum Historielag

11) Underlagsdok/notat til boka «Asker og Bærum til 1840» – arkiv Bekkestua Bibliotek

12) Underlagsdok/notat til boka «Asker og Bærum til 1840» – arkiv Bekkestua Bibliotek

13) Underlagsdok/notat til boka «Asker og Bærum til 1840» – arkiv Bekkestua Bibliotek

14) Tingbok for Aker Sorenskriveri – Arkivverket/Digitalarkivet – skifte 29. mars 1707

15) Tingbokprosjektet: Tingbok for Aker Sorenskriveri 1686 s. 85 og 125

16) Christian Urnes gravplate – tekst: http://www.gravstenogepitafier.dk/ndrsoeby3.htm

17) Tingbok for Aker Sorenskriveri 30. juli 1664 – Arkivverket/Digitalarkivet

18) Underlagsdok/notat til boka «Asker og Bærum til 1840» – arkiv Bekkestua Bibliotek.

19) Tingbok for Aker Sorenskriveri 10. februar 1663 (kgl.brev 23. april 1657)

20) Sigrid og Håkon Christie: Norges Kirker – Akershus – Asker/Tanum/Haslum kirker

21) (Morten Lauritzen) – Hurum-boka /opplysning fra lokalhistoriker Jan Martin Larsen

22) Underlagsdok/notat til boka «Asker og Bærum til 1840» – arkiv Bekkestua Bibliotek

23) Sigrid og Håkon Christie: Norges Kirker – Akershus – Asker/Tanum/Haslum kirker

24) Arkeolog Cathrine Thorstensen i Årbok for Asker og Bærum Historielag 1997

25) Slektsforsker Geirr I. Leistad i Årbok for Asker og Bærum Historielag 1997

26) Dr.art. Einar Sørensen i avhandlingen Adelens Norske Hus s. 251–252

27) Underlagsdok/notat til boka «Asker og Bærum til 1840» – arkiv Bekkestua Bibliotek

28) Ranveig Låg – Statsvekst og stattholder – hovedfagoppgave historie UiO 1997 s. 176

29) Underlagsdok/notat til boka «Asker og Bærum til 1840» – arkiv Bekkestua Bibliotek/sagbruk

30) Underlagsdok/notat til boka «Asker og Bærum til 1840» – arkiv Bekkestua Bibliotek

31) Fra boka «Bærum – en bygds historie» bind I – Lysaker s. 280–284

32) Tingbokprosjektet: Tingbok for Aker Sorenskriveri 1682 s. 10

33) Underlagsdok/notat til boka «Asker og Bærum til 1840» – arkiv Bekkestua Bibliotek

34) Underlagsdok/notat til boka «Asker og Bærum til 1840» – arkiv Bekkestua Bibliotek

35) Underlagsdok/notat til boka «Asker og Bærum til 1840» – arkiv Bekkestua Bibliotek

36) Underlagsdok/notat til boka «Asker og Bærum til 1840» – arkiv Bekkestua Bibliotek

37) Underlagsdok/notat til boka «Asker og Bærum til 1840» – arkiv Bekkestua Bibliotek

38) Underlagsdok/notat til boka «Asker og Bærum til 1840» – arkiv Bekkestua Bibliotek

39) Underlagsdok/notat til boka «Asker og Bærum til 1840» – arkiv Bekkestua Bibliotek

40) Fra boka «Bærum – en bygds historie» bind I – Lysaker s. 280–284

41) Underlagsdok/notat til boka «Asker og Bærum til 1840» – arkiv Bekkestua Bibliotek

42) Underlagsdok/notat til boka «Asker og Bærum til 1840» – arkiv Bekkestua Bibliotek

43) Tingbokprosjektet: Tingbok for Aker Sorenskriveri 1682 s. 10

44) Tingbokprosjektet: Tingbok for Aker Sorenskriveri 1682 s. 50–51

45) Underlagsdok/notat til boka «Asker og Bærum til 1840» – arkiv Bekkestua Bibliotek

46) Morgenbladets ekstranummer (no.23) – 2. juni 1895 – Kjørbo og Nessøen

 

 

Etterord

Riksantikvar Huitfeldt-Kaas skrev den første beretning om Nesøya i 1885. Han bygget sin beretning på opplysninger hentet fra Jens Edvard Krafts bøker «Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge» som kom ut i perioden 1820 til 1835.

Her fortelles det at Christoffer Urne flyttet hovedsetet for sine gårder i Asker og Bærum, fra Nesøya til Kjørbo. Vår søken i de gamle dokumenter forteller at det var til Lysaker (og ikke til Kjørbo) flyttingen skjedde.

Jeg ønsket å kvalitetssikret resultatet av undersøkelsene med spesialist for dansk/norsk historie, professor Øystein Rian ved Universitetet i Oslo, som ga denne tilbakemeldingen:

«Dette var jo en interessant historikk som demonstrerer at det er nødvendig å gå nøyaktig til verks for å skrive korrekt om historie. Jeg har ingen innvending.»

En uventet og hyggelig tilbakemelding å få, for en som i en årrekke har slitt med å finne ut av Nesøyas kronglete forhistorie!

Helge Karlsen

 

 

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Lars Ø | Svar 15.12.2016 13.48

Grundig og interessant

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

12.10 | 12:10

Jeg har ikke registrert noen navn, men Bente Blehr har gamle protokoller.Mail: blehr@kristensen-blehr.no

...
12.10 | 11:42

Hei, finnes det noen oversikt over forpaktere på gårdene 1935 - 1940?. Min morfar Johan Haaland forpaktet en av gårdene på Nesøya i dette tidsrommet.

...
14.07 | 10:56

Takk for opplysningen. Er det riktig nå
Hans jakob Matthiasen.

...
13.07 | 15:00

Butikken het Nesøen forretninger da von Tangen drev den. Han overlot butikken til Kjell Roseth, som drev den videre i noen år under navnet Rabattkjøp.

...
Du liker denne siden