Før den gamle trebroen ble bygget i 1920 var en avhengig av båt eller å gå over på isen.

Et av de eldste overgangsstedene har vært Hestesund, allerede nevnt av biskop Jens Nielssøn i 1539. Navnet antas å stamme fra at her var det lett for hester å svømme over sundet.

Hvor veien fra Hestesund og videre til Hovedgården gikk er usikkert. Har det vært langs den nåværende vei nord for tjernet eller gikk den der hvor stien nå går igjennom DnB-området? Et gammelt navn her, Hestedauen kan tyde på det.

Ved Grønsund hvor broen nå forbinder øya med fastlandet, var det også forbindelse. På landsiden, ca. 50 meter nord for broen lå Slæben som var tollsted fra 1675 til 1804. Herfra ble blant annet all kalk fra distriktet skipet til utlandet.

Om sommeren var det båtoverfart til tollstedet og om vinteren ble det i Grønsund lagt ut tømmerflåter boltet fast i fjellet, for å forsterke isen.

Det var også overgang med tømmerflåter fra den gamle husmannsplassen i Grønsund og over til fastlandet.

Etter hvert ble noen av stiene viktigere enn andre. En måtte komme fram med hest og vogn, dels til andre boplasser eller bringe varer til og fra fastlandet. En av de eldste er veien fra Halsbukten og opp til gården, omtrent der hvor Hovedgårdsveien nå går. Et lite stykke av den gamle veien kan fortsatt sees ved Hovedgårdsveien 2.

Reisende fra fastlandet kom med båt eller slede f. eks. fra Sandvika, inn Østre Hals til den gamle bryggeplassen i Halsbukten som het Hververn, et navn som ikke er i bruk i dag. Trygve Myrvang, mangeårig veisjef i Østre Nesøya Vel, har fortalt hvordan han som ung gutt rodde ut ølkasser fra Sandvika til Hovedgården om sommeren. På gården var en ikke glad for uvedkommende, folk med børser holdt de på avstand. Så det var ikke bare lett å komme i land med varene.  

En annen vei gikk vestover fra Hovedgården langs Rosenkrantzjordet, Tjernåslia og over til Halstoppen, Hals, Kolbergjordet og herfra med båt til fastlandet. Det har trolig vært en av veiene for melketransporten om sommeren. Den ble kalt ”melkeveien” eller ”sommerveien”.

Om vinteren kjørte man med slede Hovedgårdsveien, over isen i Halsbukten, forbi Øverberg og over Kolbergjordet. Denne veien ble kalt for "Vinterveien".

Fra Hovedgården gikk Tjernveien til Tobakkshullet, Hestesund og til Ommen på Søndre.

Østover fra Hovedgården gikk veien over Storengjordet og videre til Kalkbukten.

Etter hvert som det ble bygget sommerhus, kom det flere veier på Nordre og Søndre Nesøya.

Da Blehr utparselerte tomtene på Østre Nesøya i 1923 ble Broveien og veien langs stupet mot Halsbukta bygget, men det tok lang tid før Otto Blehrs vei, Østre vei og Vendla var ferdige.

Forbindelsen mellom Vendla og Vestre vei kom først etter krigen og var en vesentlig grunn til at vi fikk 2 vel, Østre- og Søndre Nesøys Vel.

Da broen var ferdig i 1920 måtte en kjøre om Hovedgården og Tjernveien til Søndre Nesøya.

Det tok lang tid før Vestre vei kom. Til da hadde veiene på Søndre hatt forbindelse med Søndre brygge.

Etter hvert som det ble solgt tomter på Nesøya til sommerboliger, flyttet Christiana-folk ut hit om sommeren. Husfaren hadde sitt arbeide i byen og reiste fram og tilbake på dagen. De som bodde på Nordre kunne bli satt over med robåt til Sandvika og ta toget herfra, men det letteste var å reise med dampskip.

I 1867 gikk derfor endel landstedeiere på Nesøya og i Leangbukten sammen om å kontrahere en fjordbåt ved Aker Mek. Verksted. Da båten var ferdig, klarte ikke initiativtakerne å reise de nødvendige penger. Et selskap kjøpte senere båten og under navnet "Vesta" kom den i fart på Sandvika, Nesøya og Askerlandet fra 1871. 1876 ble dette selskapet likvidert og båten solgt på auksjon. Landstedseierne kom nå igjen på banen og overtok "Vesta" som fortsatte rutefarten på Nesøya og Askerlandet. Som de fleste Askerbåtene ble den meget populær, men av ukjent grunn fikk den klengenavnet "Strykejernet".

Det var ikke bare sommerturister som reiste med dampskipsruten på Askerlandet. Ruten var også viktig for å få sendt bær og grønnsaker til Christiania. Spesielt ble det sendt store mengder bær, fra det som ble kalt "bringebærkysten".

Mot slutten av århundret ønsket man en større og hurtigere båt, og i 1898 kom "Sport", og "Vesta" ble reservebåt.

En annen populær båt som kom i fart fra 1883, var "Sartor". 

Den første ruten gikk fra Nesbukta med holdeplasser ved kalkbrygga i Grønsund, på Melketangen, Sandvika og videre til Christiania.               

Senere da det ble flere landsteder på Østre Nesøya og Brønnøya gikk dampskipsruten gjennom Vendelsund med holdeplasser på Søndre og Østre brygge. Edborg fortalte at han fraktet bygningsmatrialer med båten til Østre brygge og trillet de hjem på trillebør.  

Dampskipstrafiken stoppet i 1951.

Da Østre Nesøya Vel ble stiftet i 1926 var dampskipsruten til Oslo den viktigste forbindelse.

Tydeligvis har Østre brygge vært i dårlig forfatning, for allerede i 1933 hadde ØNV bygget en ny brygge.

Da Nesøya ble sløyfet som anløpssted i 1951 ba ØNV Asker kommune forlange at Nesøya igjen kom med for at båtselskapet ikke skulle miste konsesjonen. Velets medlemmer ble også oppfordret til å kjøpe aksjer i "Vestfjorden".

Men "bussen var kjørt", båtruten stoppet og buss og bil overtok transporten. 

Når ØNV har fortsatt med å reparere og å holde bryggen i stand, har det vært med tanke på at det en gang i framtiden igjen kan bli aktuelt å reise sjøveien til Oslo.

Søndre brygge var viktig for forbindelsen til Christiania. De som hadde bygget sommerhus flyttet ut når sommeren kom. Far i huset fortsatte å arbeide i byen, tok båten inn om morgenen og båten ut om ettermiddagen. Når ”Pappabåten” som den ble kalt, kom, var det oppmøte av mor og barn, dagens høydepunkt.

Søndre brygge ble også brukt som overgangssted til Brønnøya.  På bryggen var det telefon til en rormann som holdt til på Brønnøya. Han rodde så over og hentet folk som skulle til Brønnøya.

Bryggen er ikke holdt ved like. Stålbjelkene til bryggen rustet opp og er blitt fjernet.

I dag er det bygget badehus på restene av bryggen og noen har til og med prøvet å selge bryggen.

I dag er bryggen en populær plass for fiskere.

Det var ikke bare til Nesøya ”Pappabåten” seilte. Det gikk dampskip til Nesodden, både på øst- og vestsiden og det var mange ruter utover vestfjorden. Alle skipene gikk fra Pipervika foran Rådhuset og de gikk på samme klokkeslett om ettermiddagen. Det var stor prestisje i å komme først ut, så det ble kastet på kull og full fart forover. Hele Pipervika ble røklagt og Rådhuset svart av røk.