Munn- og klovsyke

I årene før krigen hadde Nesøya Hovedgård 30-40 melkekuer og  leverte melk til egne kunder i Oslo.

Om sommeren gikk melken enten med båt fra Søndre brygge, ble rodd med båt fra Hovedgårdsstranden til Sandvika eller kjørt på "Melkeveien" - Tjernåslia, Hals, Kolbergjordet og til Slependen stasjon for å nå 8-toget til byen.

Om vinteren "Vinterveien" - Hovedgårdsveien, over den islagte Halsbukta, forbi Øverberg, over Kolbergjordet og til Slependen.

Desember 1940 ble gården rammet av munn- og klovsyke og 62 okser, kuer og kalver ble slaktet og gravet ned på Rosenkrantzjordet i en kjempegrav som studenter og annet innkalt mannskap gravet med spader.

I 3 måneder var gården i karantene, ingen hadde lov til å ha samkvem med de som bodde på gården. Mat ble fraktet på spark fra Sandvika til Kalkbukta hvor gårdens folk så hentet de

Kalkbrenning var en gammel næringsgren i Asker. Rundt om i Asker finnes det mange steder kalkholdig stein som ble brukt til å brenne kalk. Spesielt på Brønnøya og Langåra er det store forekomster av kalkstein. Kalksteinen ble brutt ut av fjellet, og en kan i dag se de store kløftene som skjærer seg inn i fjellsidene. Kalken var en meget ettertraktet vare. Den ble brukt til murer og bygninger av stein. Når den brente kalken ble tilsatt vann (det heter å leske kalken), ble blandingen veldig varm og farlig å arbeide med.

Kalken ble brukt til å mure stein sammen (som vi idag bruker sement). Man har i dag eksempler hvor de gamle stenene er gått i oppløsning, mens kalken imellom er like hard.

Kalkbrenningen begynte på 12-1300 tallet, når store festningsverker som Akershus Festning ble satt igang. Tanum, Haslum og gamle Asker kirke er også eksempler på store stenbygninger som ble murt med kalk.

I de gamle hustuftene på Nesøy hovedgård er det funnet kalkmørtel.

Kalken var en viktig eksportartikkel. Slæben tollsted som lå like nord for Nesøyabroen var en viktig utskipningshavn bl. a. for kalk. Eieren av Nesøya, Knud Fransen, hadde i 1666 forpaktet Slæben tollsted av statholder Gyldenløve, og krevet inn den kongelige toll, med god provisjon. Han hørte også til de store kalkeksportørene. Tildels ble det brent kalk på Nesøya, men han eide de fleste gårder i Asker og Bærum og mange har sikkert betalt sin festeavgift til Fransen med brent kalk.

Kalk ble også brukt til å betale mulkter med. På Sunnhordaland måtte en kalkbonde betale 2 lester kalk (24 tønner) i mulkt fordi han "log hos en anden manns kone"

I den aller eldste tid ble kalken brent i enkle miler av jord og mindre stein. Senere ble det murt opp enkle ovner av kalkstein som ble revet etter hver brenning. Deretter gikk man over til mer solide gråsteinsovner på bondegårdene. Disse finner en rester av i strandkanten, hvor de fleste ovnene etterhvert ble liggende, da det var det enkleste med transport av kalkstein til ovnene og senere med transport til brukerne.

På Nesøya har det vært kalkbrenning 2 steder, en ovn i Kalkbukta, som har fått sitt navn etter virksomheten her, og en ovn ved Søndre brygge. En husmannsplass ved Søndre brygge het Ommen (ovnen) og jordet der Thunefeltet ligger, het Omm-enga.

Ovnene måtte ligge slik til at det var lett å fylle kalksteinen i fra toppen og fyre opp med ved fra bunnen. Det gikk veldige mengder med ved til og det hevdes at hele Asker i områdene fra sjøen og innover mot dagens skogsområder ble ribbet for barskog på grunn av kalkbrenning. Det store vedforbruket fikk Caspar Donato Brambani til å bygge en kullfyrt kalkovn ved Slependen. De små lokale kalkovnene ble da utkonkurrert av den industrielle kalkbrenningen som var igang helt til slutten av 1930-årene.                      

Skogsdrift

Foruten jordbruk drev hovedgården også med skogsdrift.

I skogen fantes det store, høye trær som ble brukt til skipsmaster og vi vet at fogdene drev med eksport av trelast til utlandet. Det var trelast fra eiendommene i Asker og Bærum, men tømmer fra egen skog kan vel også blitt skåret til plank. Øst for tjernet, i skråningen ned mot Storengjordet, står det en 4,5 meter høy stenpilar som kan ha vært fundamentet til en oppgangssag. På Teglodd-tangen (Taglund) var det lagerplass for tømmer.

Det har også vært drevet med trekullbrenning.

Butikken på Nesøya

Før krigen var det ikke noen kjøpmann på Nesøya. Kjøpmenn fra fastlandet brakte varer ut til sommergjestene. Men i januar 1946 søkte kjøpmann Karl S. Bergh Asker kontrollnemd om å få bygge en butikk på Nesøya. Butikken ble bygget ved krysset Broveien/Otto Blehrs vei, omtrent mellom butikksenteret og den nedlagte bussholdeplassen. Dette var den eneste tomten som det var lov til å drive butikk på, ifølge skjøtet. Snart solgte han den videre, sannsynligvis til ingeniør Arnkvern. Butikken gikk dårlig og han fikk Berthe og Einar Føyn til å overta den og tomten. De fikk andre til å drive butikken, den siste var Hermann von Tangen. 

Da butikken brant, hadde Føyn planer om å bygge opp en ny butikk, men von Tangen hadde allerede fått kjøpt en tomt på den andre siden av veien, riktignok uten at det var lov til å drive butikk her. Raskt fikk han godkjent planer for et butikkbygg å satte i gang å bygge og Føyn måtte legge sine planer på is. Selv om han fikk flyttet det ene brohuset til de gamle grunnmurene til den nedbrente butikken, ble det ikke noen butikk her.

Senere solgte Føyn butikktomten til advokat Olav Øyehaug som bygget det store forretningsbygget i 1967. Her åpnet en større matvarebutikk og von Tangens butikk klarte ikke konkurransen og måtte stenge.

Planen for det nye butikksenteret

Når en i dag ser på trafikkforholdene ved butikksenteret, med kronglete inn- og utkjøring og dårlige parkeringsforhold, må en undres på hvordan dette kunne bli godkjent av Asker kommune.

Men den planen som kommunen godkjente, så helt annerledes ut enn slik det er blitt i dag. I følge planen skulle Broveien gå i bro over nedkjøringen til båtplassen, gå på østsiden av butikken og komme loddrett ut på Otto Blehrs vei, som skulle rettes ut slik at svingen videre til Vestre vei ble slakere. Området mellom den nye og den gamle butikken skulle bli parkeringsplass.

Men det var en dyr plan som det verken var økonomi eller vilje til å gjennomføre.