Kalkbrenning
Kalkbrenning var en gammel næringsgren i Asker.
Rundt om i Asker finnes det mange steder kalkholdig stein som ble brukt til å
brenne kalk. Spesielt på Brønnøya og Langåra er det store forekomster av
kalkstein. Kalksteinen ble brutt ut av fjellet, og en kan i dag se de store
kløftene som skjærer seg inn i fjellsidene. Kalken var en meget ettertraktet
vare. Den ble brukt til murer og bygninger av stein. Når den brente kalken ble
tilsatt vann (det heter å leske kalken), ble blandingen veldig varm og farlig å
arbeide med.
Kalken ble brukt til å mure stein sammen (som vi
idag bruker sement). Man har i dag eksempler hvor de gamle stenene er gått i
oppløsning, mens kalken imellom er like hard.
Kalkbrenningen begynte på 12-1300 tallet, når
store festningsverker som Akershus Festning ble satt igang. Tanum, Haslum og gamle
Asker kirke er også eksempler på store stenbygninger som ble murt med kalk.
I de gamle hustuftene på Nesøy hovedgård er det
funnet kalkmørtel.
Kalken var en viktig eksportartikkel. Slæben
tollsted som lå like nord for Nesøyabroen var en viktig utskipningshavn bl. a.
for kalk. Eieren av Nesøya, Knud Fransen, hadde i 1666 forpaktet Slæben
tollsted av statholder Gyldenløve, og krevet inn den kongelige toll, med god
provisjon. Han hørte også til de store kalkeksportørene. Tildels ble det brent
kalk på Nesøya, men han eide de fleste gårder i Asker og Bærum og mange har
sikkert betalt sin festeavgift til Fransen med brent kalk.
Kalk ble også brukt til å betale mulkter med. På
Sunnhordaland måtte en kalkbonde betale 2 lester kalk (24 tønner) i mulkt fordi
han "log hos en anden manns kone"
I den aller eldste tid ble kalken brent i enkle
miler av jord og mindre stein. Senere ble det murt opp enkle ovner av kalkstein
som ble revet etter hver brenning. Deretter gikk man over til mer solide
gråsteinsovner på bondegårdene. Disse finner en rester av i strandkanten, hvor
de fleste ovnene etterhvert ble liggende, da det var det enkleste med transport
av kalkstein til ovnene og senere med transport til brukerne.
På Nesøya har det vært kalkbrenning 2 steder, en
ovn i Kalkbukta, som har fått sitt navn etter virksomheten her, og en ovn ved
Søndre brygge. En husmannsplass ved Søndre brygge het Ommen (ovnen) og jordet
der Thunefeltet ligger, het Omm-enga.
Ovnene måtte ligge slik til at det var lett å
fylle kalksteinen i fra toppen og fyre opp med ved fra bunnen. Det gikk veldige
mengder med ved til og det hevdes at hele Asker i områdene fra sjøen og innover
mot dagens skogsområder ble ribbet for barskog på grunn av kalkbrenning. Det
store vedforbruket fikk Caspar Donato Brambani til å bygge en kullfyrt kalkovn
ved Slependen. De små lokale kalkovnene ble da utkonkurrert av den industrielle
kalkbrenningen som var igang helt til slutten av 1930-årene.