Østre Nesøya Vel
Østre Nesøya Vel

Eivind Blehr som i 1916 hadde kjøpt Nesøya av konkursboet Nesøya a.s for kr. 232.500, bygget Nesøybroen og vei videre til Østre Nesøya, kunne i 1924 lage den første større reguleringsplan og begynne å selge tomter.

ØNV stiftes

ØNV - initialene står for Østre Nesøya Vel, men kunne nesten like godt vært Østre Nesøya Vei.

Da tomtene omkring Østre Brygge ble utparselert, startet arbeidet med å føre veien videre fra Hovedgårdsveien. For å få lov til å bygge forlangte Asker kommune godkjent vei fram til de nye parseller, noe som var Blehrs ansvar. Men som det sto i parselleiernes skjøter: "Otto Blehrs vei, bryggene og andre gjennomgangsveier som blir anlagt til alminnelig bruk av parsellene, skal vedlikeholdes av alle frasolgte parseller med en like stor andel på hver, de skal dessuten delta i vedlikeholdet av Broveien".

For å organisere dette veivedlikehold og ikke minst passe på at Blehr holdt sin del av avtalen, har det vært behov for en forening eller et vel.

Det finnes ikke noen protokoller fra den tid, men ifølge Arvid Edborg ble Østre Nesøya Vel stiftet 15. april 1926 med skipsreder T. Dannevig som formann. Vi har lite skriftlig fra den første tiden, men arbeidet med veiene var viktig, likeså Østre brygge som var i dårlig stand. Det ble satt i gang reparasjon, som må ha vært så omfattende, at Asker kommune 20.04.1933 skrev til velet og ba om at de byggeanmeldte arbeidet og sendte inn tegninger på den oppsatte brygge.

Men andre saker ble også tatt opp. Men interesse for tennisbane og telefon var det bare 3 medlemmer som hadde.


ØNV har tydeligvis følt at de sto svakt overfor Asker kommune, når Nordre og Søndre ikke hadde egne vel. ØNVs formann i 1940, Rolf Hjorth Johansen, klarte å organisere vel, først på Søndre og så i 1940 på Nordre. Han fulgte opp velene senere. Som boktrykker sørget han for trykte medlemslister og årsberetninger.


VEIER VIKTIG

Veiene var gruslagt og stor fart og tørke fikk grusen til å forsvinne.

"I 30-årene kjørte velet ut sandhauger langs Otto Blehrs vei. Sammen med far tok vi hver uke trillebøren og spader og fylte igjen hullene. Vi hadde en bestemt strekning som vi hadde ansvar for" fortalte Johs. Sandberg i et innlegg i Asker og Bærum Budstikke.


VANSKELIGE VEIVEDLIKEHOLD

Det var vanskelig å få grus, men i 1941 forteller ØNV at de hadde fått en lekter sand fra Svelvik, men at det var vanskelig å få bil eller hest til å kjøre det ut.

Arbeidsfolk var det også mangel på.

I 1940 klaget veisjefen i ØNV over at trafikk med tungt militært kjøretøy ødela veiene. Tyskerne hadde allerede 9. april satt opp luftvernskyts på Otto Blehrs vei nr. 10.

I 1947 foreslo ØNV å forhøye veikontingenten til 25 kr. Da alle parselleiere var forpliktet til veivedlikehold, foreslo styret at medlemsskap i Velet var gratis og at kontingenten skulle gå til veiene og at den kunne innkasseres fra alle som ikke var medlem av vellet.

Veikontingenten hadde tydeligvis hvert for lav, for det ble satt igang frivillig innsamling til veiene. Ialt kom det inn 3600 kr. fra 29 parselleiere.

 

I starten gikk all veiavgift til vedlikeholdet av Otto Blehrs vei og først i 1954 maktet ØNV å gjøre noe på de øvrige små velveiene. 1960 ble Rosenkrantz vei fra Gråtenveien til Hovedgårdsveien gruset. Til da hadde den ligget som en steinfylling og var ikke blitt gjort ferdig før Whist gikk konkurs. Barna kalte veien for "Hompetitten"

Kommunal overtakelse av veiene

Løsningen på veiproblemene var å få Asker kommune til å overta veiene. Allerede i 1943 hadde kommuneingeniør Bergh fortalt hvilke krav som ble stilt for at kommunen skulle overta velveiene:

1. Veigrunn med grøfter og skråninger overdras kommunen vederlagsfritt.

2. Overvann fra veien ha fritt avløp.

3. Evt. gjerder flyttes til lovlig avstand.

4. Grunneier må avgi fri grunn til en evt. utvidelse til 5 m effektiv bredde med grøfter og skråninger.

5. Betingelsene tinglyses.

Arbeidet med å få parselleierne til å avgi erklæring om grunnavståelse ble det mest tidskrevende og frustrerende arbeid som velstyrene hadde i årene framover.

Så lenge veiene var private, eide grunneier inntil halve veien, men ved kommunal overtakelse fikk kommunen eiendomsretten til denne delen. Noen nektet å avgi en slik erklæring uten å få en garanti for at de skulle få dette tomteområdet tilbake hvis veien ble omlagt.

De viste til et eksempel hvor veien var omlagt og hvor tomteeieren senere måtte kjøpe sin egen tomt tilbake som de  hadde avgitt uten erstatning. Men en slik garanti ville kommunen ikke gi. 

Andre hadde satt opp gjerder og portstolper som sto for nær vei. Nå var de redd for at brøyting ville ødelegge gjerdene og at de måtte flytte portstolpene. De ville ha kommunen til å overta ansvar og utgifter for dette, noe som kommunen blankt avviste. Resultatet var at det alltid manglet noen grunnavståelseserklæringer og dermed mulighet for kommunal overtakelse.

 

Stadig vekk kunne styret fornøyd fortelle på et årsmøte at nå skulle kommunen overta den veien eller det veistykket, for så på neste årsmøte å melde at noe var kommet i veien og saken utsatt.

Arbeidet med å få kommunen til å overta velveiene fortsatte helt til 1983. Da fikk velene i Asker til en ordning hvor kommunen skulle bidra med 50% til legging av fast dekke og gi refusjon for snøbrøyting, mens velene skulle stå for administrasjonen.

 

ENVEISKJØRING

Som et ledd i å bedre trafikksikkerheten ble det i 1970 foreslått å enveiskjøre Gråtenveien og Tjernåslia. De smale veiene, stor trafikk til skolen og ikke minst avkjøringen fra svingen i Broveien opp Tjernåslia var lite oversiktlig. Forslaget om enveiskjøring av Tjernåslia ble godkjent, men ikke av Gråtenveien da dette ville skyve trafikk over på andre veier.

I 1995 da den nye kontorfløyen på skolen ble bygget, tok ØNV opp spørsmålet om å oppheve enveiskjøringen for å få bort den økede trafikken på Gråtenveien og Rosenkrantz vei uten at det er blitt noe resultat av dette.

 

 

På den støvete veien vi vandrer

Dette var tittelen på en meget populær sang rett etter krigen. Om det ikke ble en populær sang på årsmøtene, ble det ihvertfall et evig diskusjonstema. De støvete grusveiene var en plage for folk. Klesvasken ble ødelagt og ikke kunne du sitte i haven.

Løsningen ble å sprøyte grusveiene med Damol, et tjærelignende stoff som bandt støvet og ga en hard overflate. Problemet var at ble det sprøytet for mye eller det kom regn rett etterpå, samlet Damolen seg i fristene sølepytter som småbarn elsket å trampe i.

Resultatet var at noe ville sprøyte med Damol, andre ville ikke. Et problem som først ble løst med asfalterte veier.

 

Med champagne og norske flagg feiret beboerne i Østre vei at veien var blitt asfaltert. Kari Thorud som hadde vært primus motor i arbeidet for å få veien asfaltert, klipper båndet.
Kampen for asfalt

KAMPEN FOR ASFALT

For nye beboere på Nesøya som ikke har opplevet det, kan det vel være vanskelig å forstå alle de plager og problemer som grusveiene ga veisjefene i velene. Alle reparasjoner ble noe lappverk, kun fast dekke kunne løse problemet.

1954 var 800 meter av Otto Blehrs vei asfaltert. Samme år ønsket ØNV å utbedre Storengveien og å la bussen bruke denne som trase, men dette ble ikke godkjent.

Arbeidet med å få asfaltert veien videre fra Margrethes vei til Vestre vei så lovende ut i 1960. Veien ble delt opp i 4 etapper som man håpet å få asfaltert i løpet av 3 år. Anbudet på Margrethes vei til Vendla lød på kr. 125.688, men det videre arbeid stoppet opp da noen grunneiere nektet å avgi grunnerklæringer.  Det ble derfor asfaltert fra Østre vei 77 og utover. Men den videre asfaltering trakk ut og først i 1977 ble den siste del av "bussveien" asfaltert.

Søppelkassen, velets beste medlemsverver

I de første årene løste folk med sommerhus sitt søppelproblem ved å grave det ned på egen tomt. Det hadde man lov til bare man holdt en avstand til naboen på 10 meter. Men etterhvert som det ble flere fastboende var det ikke like lett å kvitte seg med søppelet om vinteren og rotteplager kom også til. Noen løste problemet med å slenge søppelposene fra bilen og ned i den steinete skråningen hvor butikksenteret nå ligger, til stor glede for grevlingene som holdt til her.

I 1951 meldte ØNV seg inn i Askervellenes Fellesråd, som stod for søppeltømming i Asker, men interessen var ikke stor nok til å få dette igang på Nesøya. 

Først i 1954 fikk ØNV til en ordning med tømming hver 2. uke om sommeren og hver 3. uke om vinteren. 21 medlemmer meldte seg på og det kostet kr. 1.50 pr gang.

Mens alle parselleiere var forpliktet i følge sitt skjøte, til å delta i veivedlikeholdet, behøvde de ikke å være medlem av velet. Men dette måtte man være for å få tømt søppel, og det ble en ordning som skaffet mange nye medlemmer til ØNV.

Først da kommunen overtok søppeltømmingen mistet ØNV dette pressmiddel for medlemskap i velet.


Siden vil bli oppdatert videre

 

FATSGRENSER

Den første fartsgrense på Nesøya var 25 km. Allerede den gang ble det klaget over at det ble kjørt for fort på øya med fare for mennesker og at veiene ble ødelagt.

Men i 1949 søkte de 3 velene Asker Lensmannskonto om å få sette opp 30 km skilt.

Dette har tydeligvis ikke ført fram, for i 1950 hadde ØNV satt opp skilt med 25 km, men skiltene var ikke lovlig oppsatt og saken ble oversendt veidirektoratet. Tydeligvis har ikke ØNV fått godkjent dette, for i 1951 satte velet opp skilt med fartsgrense 35 km.

I 1960 ble det arbeidet iherdig for å få satt opp 50 km-skilt som var den nye fartsgrensen for tettbebygde strøk. 1970 ber årsmøtet igjen om skilt uten noe resultat. Politiets begrunnelse var at de ikke kunne sette opp skilt når de ikke kunne overvåke veien og dermed påse at bestemmelsen ble respektert.

Men da fylket heller ikke ville ta ansvar for fartsgrensen på bussveien, benyttet kommunen seg av en bestemmelse som gav kommunen anledning til å fastsette fartsgrenser lavere en 50 km hvor dette var nødvendig og hvor veimyndighetene ikke hadde fastsatt noen fartsgrense. I 1972 vedtok derfor Asker kommune 40 km fartsgrense for alle veier på Nesøya.

I 1992 gikk et flertall i teknisk utvalg inn for å heve fartsgrensen til 50 km, noe som møtte mange protester da det var ute til høring. 1994 kom det opp igjen til behandling uten at det foreligger noe resultat.

veilys

Etterhvert som velveiene ble anlagt, meldte behovet seg for veilys. Skogen sto tett og det var lite utelys på eiendommene, så det var mørkt å gå ute om kveldene.

Etter mange konferranser og purringer gikk kommunen i 1947 med på å sette opp lys på hovedveien og bryggen, men mangel på matrialer og arbeidskraft forsinket saken.

Velet fikk i 1955 satt om noen lamper. Etterhvert fikk de Asker E-verk til å overta dette arbeid, men det gikk sakte. I 1960 var det kommet lys på de fleste velveiene, men så sent som i 1981 ble det satt opp lamper.

1971 overtok kommunen strømregningen.

Til å begynne med brukte en vanlige glødelamper, men disse lyste dårlig og var lette å ødelegge. 1992 ba derfor ØNV kommunen om å få nye halogenlamper, i likhet med de som var satt opp på Nordre.

Vedtekter

Første gang ØNVs vedtekter er omtalt, er i årsmeldingen for 1950. Da ble ØNVs styre utvidet fra 3 til 5 medlemmer.

1960 ble det så nedsatt en komitee som skulle komme med forslag til nye vedtekter. Den viktigste forandringen ble at medlemskap i ØNV ble utvidet fra å være for grunneiere til også å omfatte leieboere innenfor velets område. Forøvrig ble vedtektene skrevet om og tilpasset den utvikling av ØNV som hadde funnet sted.

I 1971 ble det innført A og B-medlemskap, alt etter om en var grunneier eller leieboer. B-medlemmer hadde ikke stemmerett ved vedtektsendringer. Ellers ble forskjellige paragrafer tilpasset at det nå var opprettet et velarealstyre og at det nå fantes grunneiere med og uten bruksrett til velarealene. Det nye forslaget ble vedtatt i 1973.

Etter at flere av ØNVs velarealer ble gjort om til sameier, ble det behov for en ny revisjon av vedtektene, da det ikke lenger var nødvendig å ha egne regler for velarealene. Samtidig ble flere paragrafer og rekkefølgen endret.

I formålsparagrafen ble arbeidsområdet noe mer presisert, mens setningen om at Østre Nesøya Vel var en upolitisk forening ble strøket

Det ble også tatt inn en paragraf som beskrev velarealets område, for å få en klarere avgrensing til Søndre Nesøya Vel. Tidligere hadde det vært ubebyggede områder mellom velene, nå var en del av disse områdene utbygget og en definering av grensen var nødvendig.

Den gamle bestemmelsen med A og B medlemmer ble forandret til grunneiermedlemmer og personlige medlemmer. Det kunne bare være et grunneiermedlem pr. bruksnummer.

Det kom egne paragrafer som definerte ØNVs arbeid og ansvar for velveiene og velarealene.

Revisors oppgaver ble endret fra å være kritiske, til å bli en ren regnskapsrevisjon.  

Det nye vedtektsforslaget ble behandlet på velets årsmøte i 1992. Det ble fremmet avvikende forslag på noen av paragrafene og forslag om at vedtektene skulle forelegges for advokat. Det ble så vedtatt at styret skulle innarbeide endringsforslagene og fremme saken på nytt.

Vedtektene kom opp til ny behandling på årsmøtet i 1993 og endelig vedtatt i 1995.

 

Whist går konkurs

Otto L. Whist som utparselerte og solgte "innlandstomtene" fikk store økonomiske problemer og klarte ikke å fullføre byggingen av vei og kloakk. På slutten var det bare en mann med hest og kjerre som arbeidet da han i 1955 ble erklært konkurs.

Aktiva i boet var 3 tomter på Høyfjellsåsen, søppeltomten, tennisbanetomten, pumpestasjontomten og de regulerte båt- og badeplasser.

ØNV, representert ved Birger Gjærberg og Arvid Edborg gikk aktivt inn i skifteforhandlingene for å ivareta medlemmenes og velets interesser. ØNV reiste krav overfor konkursboet på vegne av velets parselleiere som hadde innbetalt vei- og kloakkavgift, men hvor arbeidet ikke var utført bl.a. på Storengjordet og deler av Rosenkrantzveien. 

Bostyret forhandlet med tomteeiere som grenset opp til strandarealene og som var ivrige etter å få kjøpt disse.  Blehrs arvinger satte også fram krav om eiendomsretten til strand 3 ved Hovedgårdsveien og tennisbanetomten i Storengveien. ØNV nedla protest og fikk brakt saken inn for skifteretten.

I 1960 bad ØNV Asker kommune om å overta Whists konkursbo og i samarbeid med kommunen kom en i 1962 fram til en overenskomst med bostyret. Asker kommune overtok pumpestasjonen og søppeltomten for 20.000 kroner, ØNV kjøpte eiendomsretten til strandarealene og tennisbanetomten for 5000 kroner. Selv om velets medlemmer hadde bruksrett til strandarealene, mente ØNV at det var viktig å sikre seg eiendomsretten, noe som senere gjorde det mulig å opprette sameiene.

Spesielt var velet fornøyd med at kommunen overtok den gamle pumpestasjonen i krysset Hovedgårdsveien/Otto Blehrs vei. Denne pumpestasjonen skulle pumpe kloakken opp gjennom en gammel kloakkledning i tre i Jon Smørs vei og derfra ut i sjøen. På grunn av manglende betaling av strømregninger, var strømmen avstengt og pumpen ute av drift og ødelagt. Det hendte at kloakken fløt opp og rant inn på naboeiendommen. ØNV var redd for at de kunne bli pålagt å reparere pumpestasjonen, noe som ville blitt meget dyrt. Nå hadde kommunen overtatt dette ansvar og de bygget senere den nye pumpestasjonen som pumper kloakken vestover langs Otto Blehrs vei.

Tomteeierne som ikke hadde fått vei og kloakk fikk en mindre erstatning fra bostyret.

Bostyret avslutte sitt arbeid i 1962, fra ØNV hadde Jakob Altern og Einar Fjærvoll deltatt i arbeidet med å ivareta ØNVs interesser. Spesielt Fjærvoll nedla mange timers arbeid med å gjennomgå gamle tinglysningsprotokoller for å få avklart alle rettigheter og heftelser til de forskjellige strender.


Strandarealene ble velareal

På årsmøtet i 1962 ble det valgt et eget velarealstyre - strandarealene ble nå kalt for velarealene. Velarealstyret tilskrev alle tomteeiere om hvilken båt- og badestrand de var blitt tilvist i sitt skjøte og kjøpskontrakt. Det kom inn ca. 100 svar og på grunnlag av disse ble de forskjellige grunneiere anvist plass på gunstigst mulig sted.

I 1963 ble det utarbeidet regler for Velarealene og det ble dannet bryggelag for arealene 1, 1B, 2, 3, 6, 6B, 7 og 13, og det ble arbeidet for å danne bryggelag for de resterende strender.

Ordningen med et eget styre for velarealene skapte problemer i forhold til ØNVs styre. De to styrene var ikke alltid helt samstemt og det oppsto kompetansestrid. I 1965 ble det diskutert å slå sammen de to styrene, noe en gikk bort fra, da en ønsket å ha et eget styre hvis Søndre- og Østre Nesøya Vel skulle slåes sammen.

I 1971 ble det uenighet om hvem som skulle utarbeide avtaler for velarealene. For å bedre kontakten mellom de to styrer ble det bestemt at formannen i velarealstyret skulle møte på ØNVs styremøter.    

Det ble også innført A-medlemskap for grunneiere og B-medlemskap for fastboende/leiere.

I 1972 ble det strid om en grunneier selv kunne leie ut sin båtplass hvis ikke eieren selv brukte den. Det var ingen klare regler og styrene i de forskjellige strandarealer hadde ingen kontroll over hvem som skulle ha båtplass. Noen leiet ut til båteiere utenfor Nesøya og man var derfor redd for at B-medlemmene kunne miste muligheten til å få båtplass.

Det ble fattet vedtak om at ledige båtplasser skulle leies ut av velarealstyrene. På den måten fikk noen velareal store inntekter av å leie ut ledige båtplasser til markedspris, inntekter som ble brukt til å bygge ut bryggene.

Da det rådet stor uklarhet om velarealene og ØNVs eiendomsrett til disse, fikk ØNV utarbeidet en orientering om forhistorien, disponeringen av arealene og hvem som hadde strandrett.

 

 

Eksempler på ulovlige hytter
Ulovlige hytter

Mange som hadde kjøpt tomt på Nesøya i 1943 eller årene etterpå, ønsket å bygge en liten hytte eller et redskapsskur.

Men det var vanskelig å få byggetillatelse, og uten tillatelse fikk man ikke kjøpt trematerialer. Løsningen ble å kjøpe brukte forskalingsbord og sette opp et lite skur på 6-8 kvm.

Spesielt vakre ble de ikke, og noen av de fastboende likte ikke disse ulovlige hyttene og ba i 1950 ØNV ta seg av dette.

Styret i ØNV hadde ikke så stor lyst til å blande seg bort i dette, men sendte i 1954 en anmodning til bygningsrådet om at ulovlige hytter måtte rives.

Bygningsvesenet i Asker fikk revet noen hytter, men brukte ikke mange krefter på å få dette gjennomført.

"Slaget om Gråten"

På ØNVs vels årsmøte i 1992 oppsto en strid mellom ØNV og Nesøya Idrettslag om Rosenkrantz-jordet som NIL ønsket å bruke til idrettsformål.

Planen gikk så langt tilbake som til 1960-årene da NIL hadde en sterk skøytegruppe. Banen ved skolen var for liten til en 333-meters bane som er minste størrelse for skøyteløp. På Rosenkrantzjordet er det plass til en slik bane og den ligger i gangavstand fra Nesøya skole.

På et forslag til disponering av områder på Nesøya som Nesøya Reguleringsutvalg laget i 1978 ble det tegnet inn en 333-meters bane på Rosenkrantz-jordet. I mellomtiden ble skøytegruppen nedlagt og fotball ble en nye idrettsgren i NIL. I 1988 sendte derfor NIL et forslag til Asker kommune for en arealdisponering av Rosenkrantzjordet, som inneholdt en fotballbane, 3 tennisbaner, skateboardrampe og en flerbrukshall.

ØNV ble kjent med planene og styret tilskrev Asker kommune og ytret seg negativt til planene.

Til ØNVs årsmøte våren 1992 ble det sendt inn følgende forslag: "Årsmøtet pålegger styret å arbeide for at Rosenkrantzjordene bevares som jordbruksarealer også i fremtiden."

Begrunnelsen for forslaget var at hvis slike planer ble realisert ville dette medføre en betydelig trafikkøkning på øyas dårlig utbygde veinett. Det ville bli en økt forurensning i tillegg til den flyforurensning som allerede eksisterte. De små jordbruksarealene som fantes burde ikke ødelegges med nedbygging, men bevares som en randsone rundt naturreservatene. Arealene var viktige  for de få ville dyrene som fortsatt fantes og tjente også skolens elever i undervisningsøyemed.

Forslaget kom opp til behandling, men på grunn av mange saker på dagsordenen, var det kun 5 minutters tid til å diskutere saken. Et utsettelsesforslag ble nedstemt og det framsatte forslag ble vedtatt med 50 stemmer mot 4.

Et referat fra årsmøtet i Asker og Bærum Budstikke utløste en lengere heftig avisdiskusjon som fortsatte i 1992 og 1993.

På initiativ av noen Nesøybeboere ble "Foreningen for bevarelse av Rosenkrantzjordet" stiftet i 1992 og 186 meldte seg som medlemmer.

På ØNVs årsmøte i 1993 fikk en representant fra Idrettslaget anledning til å legge fram NILs begrunnelse for deres plan for idrettsanlegg på Rosenkrantzjordet. Styret orienterte om det arbeid som hadde vært utført. Årsmøtet bad styret om å trappe opp og intensivere sitt arbeid for å bevare Rosenkrantzjordet til landbruksformål.

Styret brukte mye tid på å følge opp årsmøtets vedtak.

De utarbeidet en "Argumentmappe" som ble presentert 

på et møte sammen med Nesøya Høyre og NIL. I tillegg til tidligere argumenter mot et idrettsanlegg på Rosenkrantzjordet ble det påpekt jordets kulturhistoriske verdi.

Det ble også pekt på alternative områder hvor et slikt anlegg kunne legges, som Storengjordet, DnC-tomten, Hvameiendommen og Kolbergjordet.

Styret protesterte derfor da Asker kommune i 1993 varslet at de ville sette igang regulering av Rosenkrantzjordet.

Dette arbeid ble ikke satt igang, da Fylket ikke ville behandle delreguleringer av Nesøya før en helhetsplan for Nesøya var vedtatt.

På ØNVs årsmøte 1994 ble styrets "Argumentmappe" delt ut. På møtet ble det diskutert hvordan styret skulle opptre i det videre arbeid med utarbeidelse av en kommunedelsplan. Under diskusjonen kom det fram motstridende synspunkter: På den ene side at årsmøtet måtte forlenge mandatet, inkludert styrets tolkning. På den andre side at mandatet som ble vedtatt i 1992 var for snevert, og kunne vanskeliggjøre et konstruktivt samarbeide i reguleringssaken. Mot 3 stemmer ble det vedtatt at ØNV opprettholdt vedtaket fra 1992 om å arbeide for at Rosenkrantzjordene skulle bevares som jordbruksområder i framtiden. Styret skulle arbeide for at jordet igjen ble tilbakeregulert fra offentlig formål til landbruksformål.

Det ble også vedtatt å sette ned en komite som skulle samle inn opplysninger og fremme forslag overfor kommunens organer. Til dette formål ble det bevilget 25.000 kr., men som foreløpig ikke er benyttet.

I forbindelse med behandlingen av kommunedelsplanen for Asker tok ØNV initiativet til et møte med de øvrige vel og andre organisasjoner på Nesøya, deriblant NIL.

Dette samarbeide resulterte i at Asker kommune vedtok å avsette 70 mål av DnB-tomten til offentlig formål som en ny barneskole, grendehus og idrettsanlegg.

På dette grunnlag gikk NIL over til å sidestille Rosenkrantz-jordet og DnB-tomten ved valg av område for et nytt idrettsanlegg. Avgjørende for valget ville være tidsaspektet.

Takket være det samarbeidet som oppsto i forbindelse med behandlingen av kommunedelsplanene for Asker og Nesøya, kom ØNV og NIL på talefot.

Sommeren 1995 hadde ØNV og NIL et samarbeidsmøte hvor idrettsanlegget ble diskutert. På møtet kom det fram opplysninger om at DnB ikke ville sette seg imot at det ble avsatt 70 mål til offentlig formål, mens man derimot måtte forvente at eierne av Rosenkrantz-jordet ville motsette seg at området ble overtatt av det offentlige, hvilket kunne bety at en avgjørelse ville ta mange år. På det grunnlag valgte NIL å gå inn for at idrettsanlegget ble plassert på DnB-tomten.

Fra velareal til sameie

FRA VELAREAL TIL SAMEIE

Da strandtomtene ble utparselert i 1920 og årene utover ble det satt av egne båt- og badeplasser for de tomtene som ikke hadde egen strandlinje - de såkalte innlandstomtene.  

Størrelsen på tomtene var på den tiden minimum 2 mål. På begynnelsen av 70-tallet begynte kommunen å godkjenne deling av tomter, slik at enkelte tomter ble på under et mål. Med en slik tetthet kunne det bli vanskelig å gjennomføre den opprinnelige hensikt at alle grunneiere skulle være sikret båtplass. At båtene også ble større og krevde mer plass, gjorde ikke saken lettere.

Det ble derfor i begynnelsen av 80-årene diskutert å forandre eierforholdet til velarealene. Eiendomsretten skulle overføres fra ØNV til sameier som skulle stå for videre utbygging. Ordningen skulle sikre de som hadde rettighet til båtplass, samtidig som det skulle skapes mulighet for båtplass til beboere på Nesøya som ikke hadde dette.

Denne planen ble diskutert med kommunen, som etter en lang saksbehandling gikk med på en slik ordning.

Da dette forslaget ble lagt fram i 1983 ble det diskusjon om en tomt som var delt fortsatt bare skulle ha 1 båtplass eller at det skulle være 1 båtplass til hver ny fradelt tomt. Årsmøtet tok ikke standpunkt til dette, men styret fikk i oppdrag å legge fram et forslag på et ekstraordinært årsmøte.

I 1984 oppdaget velet at Asker kommune i en regulerings-

plan for området Otto Blehrs vei - Østre Hals, ville forsyne seg av velarealene. Det var derfor enighet om å framskynde arbeidet med sameiene for å komme kommunen i forkjøpet.

På et ekstraordinært årsmøte 29.1.1985 ble omorganiseringen av velets strandarealer til sameie behandlet og vedtatt mot 1 stemme. Mot 9 stemmer ble det vedtatt at de som hadde skjøte/bruksrett til båt- og badeplass skulle bli sameiere. Eventuelle ledige plasser skulle leies ut til Nesøyboere.

På årsmøtet 29.5.1985 ble sameiesaken fortsatt diskutert. Det ble lagt fram et forslag til sameieavtale som avvek vesentlig fra det opprinnelige forslag og dette ble vedtatt mot 3 stemmer.

På årsmøtet i 1987 ble det reist innvendinger mot den sameieavtale som ble vedtatt i 1985. Hvis den ikke ble endret, ville saken bli tatt opp med kommunen og prøvet rettslig.

Opposisjonen mente at en fradelt tomt skulle ha lik rett til båtplass som den opprinnelige tomten.

Velets syn var: Det er kjøpt og betalt for 1 rett og da det ikke er båtplasser nok, må man holde seg til dette.

Velet fikk 10.2.1989 tinglyst "Regler for sameie". Dette førte til at 23 beboere saksøkte velet. Saken kom opp for Herredsretten i juni og endte med rettsforlik der velets grunnsyn ble stående. 4 punkter fra rettsforliket ble tinglyst som tilleg til "Regler for sameie", og fastslo bl.a. at partene var enige om at forutsetningen for opprettelsen av sameiene og overskjøtingen av velarealene var, og skulle være, at en sameier ikke kunne motsette seg at det ble bygget ut det antall båtplasser som ble estimert i konsulentrapporten av 8.3.1985. Båtplassene skulle disponeres i den prioriteringsrekkefølge som gjaldt for strand 7.

(I reglene for sameie for strand 7 heter det i paragraf 3:

Dersom det er bygget ut flere båtplasser enn det er andeler, og dersom en sameier vil leie ut sin båtplass, skal sameiestyret leie disse ut for 1 år ad gangen i følgende prioritetsrekkefølge til:

a. Grunneiere, med eiendom innenfor Østre Nesøya Vels område, som også er medlemmer av ØNV og med sin eiendom naturlig sogner til sameiets strandområde.

b. Grunneiere innenfor ØNV.

c. Beboere innenfor Nesøya.

d. Øvrige.

Utleie skal skje ved annonsering i lokalavisen og ved oppslag på sentralt sted på Nesøya. Båtplassen skal leies ut til markedsverdi).

 

Sameiene hadde eiendomsretten til velarealene, men ikke til bryggeanleggene. Innlandsboere uten tinglyst rettighet, hadde samme rett til å delta i bryggelagene med de samme rettigheter og plikter som de leiere som hadde tinglyste rettigheter.

Innlandsboere med tinglyst rettighet og innlandsboere uten tinglyst rettighet skulle betale samme årlige leie for bryggeplassen.  

 

VIDERE ARBEID MED VELAREALENE

Selv om den langvarige striden ble avsluttet med dette rettsforlik, fortsatte sameiesaken å være et problem for de kommende styrer i ØNV.

Det tok lang tid å få tinglyst de nye skjøtene for sameiene, men i april 1993 meldte ØNVs advokat at alle strender, med unntak av strand 10 og 12, ville være tinglyst før årsmøtet.

I juni 1993 kunne så ØNV fortelle at tinglysingspapirene var blitt returnert fra Sorenskriveren p.g.a. formelle feil (gale opplysninger om hvem som var hjemmelsinnehaver).

På årsmøtet i 1994 ble det opplyst at det var utarbeidet fellesskjøter for sameiene og at sameierne skulle få hver sin kopi av dette.

Det var imidlertid ønske om at det skulle være et skjøte til hver sameier. Det var ikke mulig å gjøre om på de felles skjøter som var tinglyst, men det var avtalt med advokaten at det for framtiden skulle lages et skjøte for hver sameie-andel.

Arbeidet med å avslutte sameiene trakk ut og styret ønsket i 1995 å avslutte samarbeidet med Velets advokat. Styret overveiet videre å innklage advokaten til Den norske Advokatforening hvis ikke nye henvendelser førte fram. Denne trusselen førte til en viss bevegelse og det er håp om at sameiesaken endelig kan bli avsluttet. 

 

 

 

Videre arbeid med ØNVs historie

Mer stoff vil bli lagt inn, har du kommentarer, korrigeringer eller tekst om hva som er hendt i nyere tid, send det til hjmatthiasen@gmail,com

På Nesøya Felles Vels hjemmeside nesoya.net finner du  Østre Nesøyas Vels egen hjemmeside med styre, vedtekter, protokoller og møtereferater.

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

12.10 | 12:10

Jeg har ikke registrert noen navn, men Bente Blehr har gamle protokoller.Mail: blehr@kristensen-blehr.no

...
12.10 | 11:42

Hei, finnes det noen oversikt over forpaktere på gårdene 1935 - 1940?. Min morfar Johan Haaland forpaktet en av gårdene på Nesøya i dette tidsrommet.

...
14.07 | 10:56

Takk for opplysningen. Er det riktig nå
Hans jakob Matthiasen.

...
13.07 | 15:00

Butikken het Nesøen forretninger da von Tangen drev den. Han overlot butikken til Kjell Roseth, som drev den videre i noen år under navnet Rabattkjøp.

...
Du liker denne siden