Nesøya under krigen

9. april 1940

Tyskerne hadde planlagt og forberedt seg godt. Med en gang de rykket inn i Oslo 9. april satte de opp luftskyts i Otto Blehrs vei nr. 10. På kollen her hadde de god oversikt og kunne beskytte Fornebu mot allierte flyangrep.

De smale grusveiene var ikke bygget for tunge militære lastebiler, så velene fikk et stort problem med å skaffe grus til veiene og når det var ordnet, var det vanskelig å få det kjørt ut.

Nesøya var fortsatt et sted for sommergjester, men for noen ble det en dramatisk forandring.

Arkitekt Poulsons villa på Fornebu ble bombet av tyskerne 9.april. Da flyttet familien ut til sommerhuset på Nesøya og her ble de boende for ettertiden.  ”Herodd” som huset blir kalt, var mer enn et vanlig sommerhus, det er en praktvilla. Den er derfor foreslått fredet (høsten 2010) av Fylkesmannen. Magnus Poulsson har tegnet en rekke viktige bygg, fra landarbeiderboliger til store offentlige bygg som Oslo rådhus, dette sammen med Arnstein Arneberg.

Velene fikk i tillegg til mangel på grus, problemer med ved til dampskipsruten og formannen i Østre Nesøya Vel, Rolf Hjorth Johansen, organiserte en båtrute fra sitt sommerhus i Halsbukta til Sandvika.

BUKKEN PASSET HAVRESEKKEN

Den gang som nå, var Nesøya et populært sted for innbrudstyver som håpet at det var mat og brennevin lagret i hyttene og velene ansatte egen vaktmann som viste seg å ha en litt spesiell arbeidsmåte. Han gjorde innbrudd i alle de hytter som ikke var med i vaktordningen, de som var med, unngikk innbrudd. Det var en effektiv måte å få flere kunder.

Men det ble mange klager på ham og i et brev fra politiet i mars 1945 forteller de at den tildelte politimyndighet var tilbakekalt og det utstedte bevis inndratt da det viste seg at han var fullstendig i villrede med hensyn til sin kompetanse og at han på et tidspunkt var erklært gal.

 

INNBRUDD PÅ KREIERSKJÆRET

Signe og Johannes Sandberg som hadde sommerhus på Kreierskjæret, var ute en vinterdag for å hente noe syltetøy. De oppdaget at døren var åpen og en ryggsekk sto på bordet. Sandberg hadde ikke telefon, men gikk til Hovedgården og ringte til politiet som sendte 2 mann.

De fant ingen tyv, men ventet på at han skulle komme tilbake. De låste døren og la seg til å sove. Da de våknet neste morgen var døren åpen og sekken borte. Tyven ble tatt senere, det viste seg at han hadde ligget under sengen som poltimennene sov i.


OG REVEN VAR EN HØNSETYV

Det var ikke bare tyver som var ute etter hytteeiernes eiendeler på Nesøya. Mange hadde begynt med høns, noe som reven satte stor pris på. Etter hvert ble det så plagsomt at de 3 vel henstilte til grunneierne Blehr og Schlytter om å skyte revene. Blehr hadde jaktrett, men Schlytter skulle søke om å få det.

Bente Heftye Blehr opplevet som barn sammen med gårdsbestyreren, gluggjakt på rev.

Gluggjakt er en gammel jaktform for revejakt. I et uthus eller hytte sitter en stille i nattens mørke og speider etter rev. En effektiv, men slitsom jaktform, som fortsatt er i bruk i dag.

ASKER LIGNINGSVESEN SATTE OPP VERDIEN AV EIENDOMMENE

1942 oppga Asker ligningskontor at det var 207 skatteytere på Nesøya, hvorav 42 fastboende og 165 utenbys skatteytere (sommerboliger). Samlet skatteinntekt ca. 45.000 kr.

Antall regulerte tomter var 370, fordelt på Nordøya 104, Kjeksla (Halsbukta-Kalkbukta) 126, Vendelsund villakvartal 52,Vestkysten 55 og Søndre kolle 33.

I 1943 forhøyet Asker kommune verdien av eiendommene på Nesøya kraftig. Taksten hadde foregått uten forvarsel, slik at eieren ikke fikk anledning til å være tilstede.

Da skatten kom, oppfordret Velene medlemmene til å protestere. Ligningsnemda på sin side henviste til at verdien av eiendommer i Asker hadde økt kraftig i pris under krigen.

Det var ikke bare Asker kommune som prøvet å heve skatte/avgifter. Blehr prøvet å få satt opp broavgiften.

INNLANDSTOMTENE

Etter at Blehr hadde solgt strandarealene i 1924, skjedde det ikke noe mer før i 1942. Da solgte Blehr området rundt Gråtenjordet, jorder hvor skolen ligger og deler av Storengjordet, ca. 450 mål, til Otto L. Whist for 54.200 kroner. Den totale kjøpesummen ble mye høyere da kjøper også måtte legge vei, vann og kloakk, betingelser som Whist kun delvis oppfylte.

Whist laget en reguleringsplan for disse innlandstomtene med veier og kloakk som ble godkjent av Asker kommune i 1943. Tomtene ble solgt, men arbeidet med anlegg av veier og kloakk skred meget langsomt fram og med en dårlig standard. På slutten av anleggstiden før Whist gikk konkurs i 1955, arbeidet det bare en mann med en hest og en liten kjerre. Resultatet var at flere tomter, bl. a. tomtene på Storengjordet aldri fikk ferdig vei og kloakk og derfor ikke er byggeklare. At de lå innenfor flystøysonen har nok også medvirket til at det ikke er blitt gjort noe. (Nå er det omsider kommet en godkjent reguleringsplan for området og noen veier har fått kommunalt tilknyttet vann- og kloakkledninger.)  

Samtidig med at Blehr solgte til Whist, solgte Blehr skogseiendommen syd for tjernet til Jonas Anton Hielm.

KRIGEN SETTER SINE SPOR

5 års krig og okkupasjon måtte nødvendigvis sette sitt preg på Nesøya.

Velformann Rolf Hjorth Johansen som var boktrykker, ble i 1943 arrestert for illegalt arbeid og tyskerne konfiskerte sommerhuset hans i Otto Blehrs vei 17 og gestaopsjef Fehmer brukte det som sommerbolig. Fehmer, den beryktede gestapist, var vel den tysker Hjemmefronten fryktet mest og de hadde en tid planer om å bortføre ham.

Bitte Fladvad som var liten pike da, forteller at hun var på besøk hos sine besteforeldre som bodde i huset nr. 15, ved siden av Hjorth Johansens. De hadde ikke kjørevei til husene, men en lang og bratt trapp felles. Når gesteposjefen var til stede, fikk de ikke lov til å bruke trappen som var beskyttet av soldater oppe og nede.

Som felles hekk mellom de to eiendommene var det plantet ripsbusker. Fehmer brukte Grinifanger til hagehjelp og disse var svært opptatt med å rake og stelle under buskene. På den måten klarte de å sende over beskjeder og hilsener som ble videresendt til deres slektninger og venner. Bittes familie hadde også besøk av noen av disse slektningene som undet dekke av å være Bittes slektninger, hilste på fangene.

Fehmer var glad i å seile og brukte kronprins Olavs 6-meter, som også var beslaglagt av tyskerne. Den lå til ankers utenfor i Halsbukta. Bittes onkel, Trygve Aas, ble kommandert til å passe på båten med trussel om å bli skutt hvis det tilstøtte den noe.

Jan Sunde forteller også om krigssomrene på Nesøya. Han hadde seilbåt i Halsbukta og kantret med båten. Fehmer kom seilende og ville redde Jan, men han svømte så fort han kunne til land, mens de andre guttene sto på land og heiet, for å unngå å bli reddet av Fehmer.

Men Jan forteller at Fehmer var en dyktig seiler. En gang det gikk en stormvind over bukta så andre båter kantret, seilte Fehmer inn alene med fulle seil og fortøyde.

Fehmer ble etter krigen dømt til døden for tortur av fanger og skutt 1948.

LIVET OM SOMMEREN

Familien Sunde bodde i sitt sommerhus fra påske til langt ut på høsten. De handlet på Hovedgården hvor kjøpmenn kom kjørende og solgte varer i begynnelsen av krigen. Da det ble rasjonering, leverte Sunde sitt melkekort på gården. Om vinteren da de bodde i byen, reiste de en gang ut i uken til Nesøya og hentet sin melkerasjon i spann.

Jan syklet til Østre Brygge, seilte med ”Sport” til Oslo og syklet til skolen når sommerferien var over.

Blehr under krigen

 

Professor Øystein Sørensen har skrevet Blehrs biografi i Store Norske Leksikon, hvorav vi siterer et kortere utdrag:

”Eivind Blehr meldte seg inn i Quislings Nasjonal Samling i 1933. Han var imidlertid ikke videre aktiv, og gled ut av partiet året etter.

1941 meldte Blehr seg inn i NS igjen, og fikk omgående viktige posisjoner i det norske kollobrasjonsstyret. Fra september 1941 var han fylkesmann i Oslo/Akershus , og da Quisling dannet sin regjering 1. februar 1942, ble Blehr handels- og forsyningsminister. Etter omorganisering fikk han tittel av næringsminister fra 1. mai 1943. Sommeren 1944 ble han presset ut av regjeringen og gikk tilbake til stillingen som fylkesmann, en stilling han beholdt til frigjøringen.

Som NS-minister var Eivind Blehr av de mest uredde og egenrådige. Det gjaldt spesielt overfor de tyske okkupanter. Hans motstandere erkjente dette på ulike måter. I landssvikdommen mot ham heter det at han som minister ”inntok en stram og uredd holdning overfor tyskerne”, og at han gikk ”med energi og ikke uten dyktighet inn for Norges interesser – til dels med godt resultat”. Til tross for sin fremtredende ministerstilling, var han heller aldri inne i de innerste sirklene i NS-ledelsen, og han hadde personlig et avmåltforhold til Quisling. Blehr var først og fremst opptatt av å arbeide for norske næringsinteresser.

Blehr reddet kirkeklokkene

Blehrs konflikt med tyskerne ble spesielt akutt i den heftige og langvarige strid om de norske kirkeklokkene. Tyskerne ville beslaglegge alle norske kirkeklokker og smelte dem om til rustningsindustrien. Det var i stor grad Blehrs fortjeneste at kirkeklokkene ikke ble utlevert til Tyskland. For øvrig arbeidet han med handelsavtaler med Tyskland og tyskokkuperte land. En avtale med Tyskland fra mars 1942, den såkalte Blehr-Backe-avtalen, sikret Norge innførsel av næringsmidler fra Tyskland for resten av okkupasjonstiden.

Som folkerettslærd arbeidet Blehr også med et ukast til en endelig fredsavtale mellom Norge og Tyskland – et av Quislings sentrale politiske prosjekter, som aldri ble realisert.

Under rettsoppgjøret etter den annen verdenskrig ble Blehr dømt til 20 års tvangsarbeid. Etter at han hadde sonet dommen, (i 1951) engasjerte han seg – som en av ytterst få sentrale NS-folk – i Forbundet for sosial oppreising, en interesseorganisasjon for tidligere NS-medlemmer.

Eivind Blehr døde 1957.” Hele artikkelen kan leses på: Store norske leksikon, snl.no, Øystein Sørensen, 2009-12-04,http:/www.snl.no/nbl_biografi/Eivind_Blehr/utdypning

 

Blehr i konflikt med tyskerne

Allerede i 1943 var Blehr kommet i et voldsomt konfliktsforhold til de tyske okkupanter. Dette gjaldt primært de såkalte clearingavtalene for import og eksport av varer, som gikk sterkt i tysk favør og som Blehr nektet å godkjenne. Hans hovedmotstander var rikskommisær Josef Terboven. I en tale i Oslo uttalte Terboven at ”slike menn er ikke verdt en tysk kule, kun et rep.” Blehr så i dette lys sjansen for å overleve krigen som små. Blehr sa flere ganger til sin hustru at han ikke ventet å komme hjem fra kontoret, men ville bli arrestert, fortalte Mait Blehr.

Samtidig som han ble avsatt som næringsminister, disponerte han derfor våren over sine eiendommer på Nesøya. De to eldste døtrene fikk hver sin skogteig ved Nesøytjernet, mens Hovedgården ble overdratt til de to yngste barna på 2 og 4 år.

 

Det virker ikke som Blehr utnyttet sin stilling som fylkesmann og minister til fordel for seg selv i sin posisjon som eier av Nesøy hovedgård. Han skaffet ved til Brønnøya vel som de trengte til dampskipsruten.

 

FRU BLEHR PÅ HOVEDGÅRDEN

Mait Blehr traff sin mann i 1935 da hun var 25 år gammel svensk student i Jena og Blehr var Folkeforbundets generalinspektør i Saar. De giftet seg i 1937.

Mait Blehr hadde ikke vært medlem av NS og ble ikke berørt av landsvikoppgjøret. Fra 1945 og utover ble det hennes oppgave å rydde opp i forholdet til erstatningsdirektoratet, ta seg av gårdsdriften, kjøpe tilbake Storengen og refinansiere eiendommen.

Mait Blehr fortalte meg under mitt arbeid med”Korte Glimt”, at bobestyrer Middelthon i Hielms konkursbo hjalp henne. Han sa at hun trengte jordeiendom for å kunne drive gården og tilbød henne å kjøpe tilbake Storengjordet. Han tilbød også Mait Blehr å kjøpe den eiendom som Jonas Anton Hielm kjøpte av Blehr i 1942.

Hielm ble også arrestert i 1945 og eiendommen beslaglagt.

Daværende ordfører Halvard Torgersen var Mait Blehr behjelpelig i denne vanskelige tid, bisto under refinansieringen av eiendommen og tilbakekjøpet av Storengjordet.

Mait Blehr var som Eivind Blehr, opptatt av å bevare naturen rundt Nesøytjernet.

Men nå etter krigen flyttet mange fastboende inn og de var vant til å gå tur i skog og mark. Gutter fisket i tjernet og gikk på skøyter og Nesøya Idrettslag arrangerte skirenn i skogen.

Det førte til flere episoder, skirennene i Havna måtte flyttes til Olabakken og samarbeidet ble dårlig. Men etter hvert tok idrettslaget kontakt med Mait Blehr og det ble laget regler for ferdsel sommer og vinter.

Området rundt tjernet var attraktivt og det var stadig pågang av folk med ofte fantasifulle prosjekter. Fru Blehr sa stort sett nei og denne tilbakeholdenhet var av stor verdi. Da tiden var inne for å frede dette unike område, var det naturskjønne område bevart.  

Mait Blehr og h.r.advokat Otto Chr. Hagemann kunne forhandle fram en avtale med miljøverndepartementet som førte til Nesøya naturreservat.

Mait Blehr var av den gamle skole, ville bevare natur. Gårdsveien som går fra Hovedgården på østsiden av tjernet og ned til Storengjordet, var hun meget opptatt av å skjerme. Veien går gjennom gårdens private parkområde, kanskje øyas vakreste, som familien vedlikeholder og tar vare på.

Mait Blehr døde i 2003. I dag tar hennes datter Bente og barnebarna vare på eiendommen, rehabiliterer gårdens bygninger og fører arven videre.


Oppdatert 30.10.2010.

 

 

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Anders Liland | Svar 30.06.2015 17.40

Hei dette er var bra jobbet - men hva med alle de andre Nazistene som bodde på Nesøya under krigen ? Hvem var de alle ?

MVH

Anders Liland

Hans Jakob Matthiasen 01.07.2015 13.22

Det er riktig. Det var flere nazister på Nesøya og som ikke er omtalt. Det skyldes at jeg ikke kan se at de har hatt betydning for utviklingen av Nesøya. HJM

Johan Leon Amundsen | Svar 21.02.2011 21.37

Under krigen hadde visstnok tyskerne en observasjonspost omtrent der Sven Gærner-Mathisen nå bor, med utsikt til Fornebo flyplass, noe utrygt for mine foreldre.

Hans Jakob Matthiasen 22.02.2011 11.27

Hei Johan
Jeg skriver i historien om Nesøya under krigen at tyskerne satte opp luftvern på kollen Otto Blehrs vei 10. Er det feil adresse?
hilsen Hans Jakob

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

14.07 | 10:56

Takk for opplysningen. Er det riktig nå
Hans jakob Matthiasen.

...
13.07 | 15:00

Butikken het Nesøen forretninger da von Tangen drev den. Han overlot butikken til Kjell Roseth, som drev den videre i noen år under navnet Rabattkjøp.

...
12.05 | 15:49

Møtte K.Røgeberg på Bekkestua Bibliotek, mye felles kunnskap.H.Winge rådgiver for mitt BærumsVerkspill"En selvfølgelig plikt".Skrev alle 7 i perioden 1995-2015.

...
29.04 | 02:43

En meget interessant og detaljrik beretning om Nesøya skoles historie. Viktig lesning for alle beboere på Nesøya, og for foreldre, barn og ansatte ved skolen.

...
Du liker denne siden