 |
 |
|
 |
 |
|
 |

9. april 1940
Tyskerne hadde planlagt og forberedt seg godt. Med
en gang de rykket inn i Oslo 9. april satte de opp luftskyts i Otto Blehrs vei
nr. 10. På kollen her hadde de god oversikt og kunne beskytte Fornebu mot
allierte flyangrep.
De smale grusveiene var ikke bygget for tunge militære
lastebiler, så velene fikk et stort problem med å skaffe grus til veiene og når
det var ordnet, var det vanskelig å få det kjørt ut.
Nesøya var fortsatt et sted for sommergjester, men
for noen ble det en dramatisk forandring.
Arkitekt Poulsons villa på Fornebu ble bombet av
tyskerne 9.april. Da flyttet familien ut til sommerhuset på Nesøya og her ble
de boende for ettertiden. ”Herodd” som
huset blir kalt, var mer enn et vanlig sommerhus, det er en praktvilla. Den er
derfor foreslått fredet (høsten 2010) av Fylkesmannen. Magnus Poulsson har
tegnet en rekke viktige bygg, fra landarbeiderboliger til store offentlige bygg
som Oslo rådhus, dette sammen med Arnstein Arneberg.
Velene fikk i tillegg til mangel på grus,
problemer med ved til dampskipsruten og formannen i Østre Nesøya Vel, Rolf Hjorth
Johansen, organiserte en båtrute fra sitt sommerhus i Halsbukta til Sandvika.

BUKKEN PASSET HAVRESEKKEN
Den gang som nå, var Nesøya et populært sted for
innbrudstyver som håpet at det var mat og brennevin lagret i hyttene og velene
ansatte egen vaktmann som viste seg å ha en litt spesiell arbeidsmåte. Han
gjorde innbrudd i alle de hytter som ikke var med i vaktordningen, de som var
med, unngikk innbrudd. Det var en effektiv måte å få flere kunder.
Men det ble mange klager på ham og i et brev fra
politiet i mars 1945 forteller de at den tildelte politimyndighet var
tilbakekalt og det utstedte bevis inndratt da det viste seg at han var
fullstendig i villrede med hensyn til sin kompetanse og at han på et tidspunkt
var erklært gal.
INNBRUDD PÅ KREIERSKJÆRET
Signe og Johannes Sandberg som hadde sommerhus på
Kreierskjæret, var ute en vinterdag for å hente noe syltetøy. De oppdaget at
døren var åpen og en ryggsekk sto på bordet. Sandberg hadde ikke telefon, men
gikk til Hovedgården og ringte til politiet som sendte 2 mann.
De fant ingen tyv, men ventet på at han skulle
komme tilbake. De låste døren og la seg til å sove. Da de våknet neste morgen
var døren åpen og sekken borte. Tyven ble tatt senere, det viste seg at han
hadde ligget under sengen som poltimennene sov i.
OG REVEN VAR EN HØNSETYV
Det var ikke bare tyver som var ute etter
hytteeiernes eiendeler på Nesøya. Mange hadde begynt med høns, noe som reven
satte stor pris på. Etter hvert ble det så plagsomt at de 3 vel henstilte til
grunneierne Blehr og Schlytter om å skyte revene. Blehr hadde jaktrett, men
Schlytter skulle søke om å få det.
Bente Heftye Blehr opplevet som barn sammen med
gårdsbestyreren, gluggjakt på rev.
Gluggjakt er en gammel jaktform for revejakt. I et uthus eller hytte sitter en stille i nattens mørke og speider etter rev. En effektiv, men slitsom jaktform, som fortsatt er i bruk i dag.
ASKER LIGNINGSVESEN SATTE OPP VERDIEN AV
EIENDOMMENE
1942 oppga Asker ligningskontor at det var 207
skatteytere på Nesøya, hvorav 42 fastboende og 165 utenbys skatteytere
(sommerboliger). Samlet skatteinntekt ca. 45.000 kr.
Antall regulerte tomter var 370, fordelt på
Nordøya 104, Kjeksla (Halsbukta-Kalkbukta) 126, Vendelsund villakvartal
52,Vestkysten 55 og Søndre kolle 33.
I 1943 forhøyet Asker kommune verdien av
eiendommene på Nesøya kraftig. Taksten hadde foregått uten forvarsel, slik at
eieren ikke fikk anledning til å være tilstede.
Da skatten kom, oppfordret Velene medlemmene til å
protestere. Ligningsnemda på sin side henviste til at verdien av eiendommer i
Asker hadde økt kraftig i pris under krigen.
Det var ikke bare Asker kommune som prøvet å heve
skatte/avgifter. Blehr prøvet å få satt opp broavgiften.

INNLANDSTOMTENE
Etter at Blehr hadde solgt strandarealene i 1924,
skjedde det ikke noe mer før i 1942. Da solgte Blehr området rundt Gråtenjordet,
jorder hvor skolen ligger og deler av Storengjordet, ca. 450 mål, til Otto L.
Whist for 54.200 kroner. Den totale kjøpesummen ble mye høyere da
kjøper også måtte legge vei, vann og kloakk, betingelser som Whist kun delvis
oppfylte.
Whist laget en reguleringsplan for disse innlandstomtene
med veier og kloakk som ble godkjent av Asker kommune i 1943. Tomtene ble
solgt, men arbeidet med anlegg av veier og kloakk skred meget langsomt fram og
med en dårlig standard. På slutten av anleggstiden før Whist gikk konkurs i
1955, arbeidet det bare en mann med en hest og en liten kjerre. Resultatet var
at flere tomter, bl. a. tomtene på Storengjordet aldri fikk ferdig vei og
kloakk og derfor ikke er byggeklare. At de lå innenfor flystøysonen har nok
også medvirket til at det ikke er blitt gjort noe. (Nå er det omsider kommet en
godkjent reguleringsplan for området og noen veier har fått kommunalt
tilknyttet vann- og kloakkledninger.)
Samtidig med at Blehr solgte til Whist, solgte
Blehr skogseiendommen syd for tjernet til Jonas Anton Hielm.

KRIGEN SETTER SINE SPOR
5 års krig og okkupasjon måtte nødvendigvis sette
sitt preg på Nesøya.
Velformann Rolf Hjorth Johansen som var boktrykker,
ble i 1943 arrestert for illegalt arbeid og tyskerne konfiskerte sommerhuset
hans i Otto Blehrs vei 17 og gestaopsjef Fehmer brukte det som sommerbolig.
Fehmer, den beryktede gestapist, var vel den tysker Hjemmefronten fryktet mest
og de hadde en tid planer om å bortføre ham.
Bitte Fladvad som var liten pike da, forteller at
hun var på besøk hos sine besteforeldre som bodde i huset nr. 15, ved siden av
Hjorth Johansens. De hadde ikke kjørevei til husene, men en lang og bratt trapp
felles. Når gesteposjefen var til stede, fikk de ikke lov til å bruke trappen
som var beskyttet av soldater oppe og nede.
Som felles hekk mellom de to eiendommene var det
plantet ripsbusker. Fehmer brukte Grinifanger til hagehjelp og disse var svært
opptatt med å rake og stelle under buskene. På den måten klarte de å sende over
beskjeder og hilsener som ble videresendt til deres slektninger og venner. Bittes
familie hadde også besøk av noen av disse slektningene som undet dekke av å
være Bittes slektninger, hilste på fangene.
Fehmer var glad i å seile og brukte kronprins
Olavs 6-meter, som også var beslaglagt av tyskerne. Den lå til ankers utenfor i
Halsbukta. Bittes onkel, Trygve Aas, ble kommandert til å passe på båten med
trussel om å bli skutt hvis det tilstøtte den noe.
Jan Sunde forteller også om krigssomrene på
Nesøya. Han hadde seilbåt i Halsbukta og kantret med båten. Fehmer kom seilende
og ville redde Jan, men han svømte så fort han kunne til land, mens de andre
guttene sto på land og heiet, for å unngå å bli reddet av Fehmer.
Men Jan forteller at Fehmer var en dyktig seiler.
En gang det gikk en stormvind over bukta så andre båter kantret, seilte Fehmer
inn alene med fulle seil og fortøyde.
Fehmer ble etter krigen dømt til døden for tortur
av fanger og skutt 1948.
LIVET OM SOMMEREN
Familien Sunde bodde i sitt sommerhus fra påske
til langt ut på høsten. De handlet på Hovedgården hvor kjøpmenn kom kjørende og
solgte varer i begynnelsen av krigen. Da det ble rasjonering, leverte Sunde
sitt melkekort på gården. Om vinteren da de bodde i byen, reiste de en gang ut
i uken til Nesøya og hentet sin melkerasjon i spann.
Jan syklet til Østre Brygge, seilte med ”Sport”
til Oslo og syklet til skolen når sommerferien var over.

Blehr under krigen
Professor Øystein Sørensen har skrevet Blehrs biografi i Store Norske Leksikon, hvorav vi siterer et kortere utdrag:
”Eivind Blehr meldte seg inn i Quislings Nasjonal
Samling i 1933. Han var imidlertid ikke videre aktiv, og gled ut av partiet
året etter.
1941 meldte Blehr seg inn i NS igjen, og fikk
omgående viktige posisjoner i det norske kollobrasjonsstyret. Fra september
1941 var han fylkesmann i Oslo/Akershus , og da Quisling dannet sin regjering
1. februar 1942, ble Blehr handels- og forsyningsminister. Etter omorganisering
fikk han tittel av næringsminister fra 1. mai 1943. Sommeren 1944 ble han
presset ut av regjeringen og gikk tilbake til stillingen som fylkesmann, en
stilling han beholdt til frigjøringen.
Som NS-minister var Eivind Blehr av de mest uredde
og egenrådige. Det gjaldt spesielt overfor de tyske okkupanter. Hans
motstandere erkjente dette på ulike måter. I landssvikdommen mot ham heter det
at han som minister ”inntok en stram og uredd holdning overfor tyskerne”, og at
han gikk ”med energi og ikke uten dyktighet inn for Norges interesser – til
dels med godt resultat”. Til tross for sin fremtredende ministerstilling, var
han heller aldri inne i de innerste sirklene i NS-ledelsen, og han hadde
personlig et avmåltforhold til Quisling. Blehr var først og fremst opptatt av å
arbeide for norske næringsinteresser.

Blehr reddet kirkeklokkene
Blehrs konflikt med tyskerne ble spesielt akutt i
den heftige og langvarige strid om de norske kirkeklokkene. Tyskerne ville
beslaglegge alle norske kirkeklokker og smelte dem om til rustningsindustrien.
Det var i stor grad Blehrs fortjeneste at kirkeklokkene ikke ble utlevert til
Tyskland. For øvrig arbeidet han med handelsavtaler med Tyskland og tyskokkuperte
land. En avtale med Tyskland fra mars 1942, den såkalte Blehr-Backe-avtalen,
sikret Norge innførsel av næringsmidler fra Tyskland for resten av
okkupasjonstiden.
Som folkerettslærd arbeidet Blehr også med et
ukast til en endelig fredsavtale mellom Norge og Tyskland – et av Quislings
sentrale politiske prosjekter, som aldri ble realisert.
Under rettsoppgjøret etter den annen verdenskrig
ble Blehr dømt til 20 års tvangsarbeid. Etter at han hadde sonet dommen, (i
1951) engasjerte han seg – som en av ytterst få sentrale NS-folk – i Forbundet
for sosial oppreising, en interesseorganisasjon for tidligere NS-medlemmer.
Eivind Blehr døde 1957.” Hele artikkelen kan leses på: Store norske leksikon, snl.no, Øystein
Sørensen, 2009-12-04,http:/www.snl.no/nbl_biografi/Eivind_Blehr/utdypning

Blehr i konflikt med tyskerne
Allerede i 1943 var Blehr kommet i et voldsomt
konfliktsforhold til de tyske okkupanter. Dette gjaldt primært de såkalte
clearingavtalene for import og eksport av varer, som gikk sterkt i tysk favør
og som Blehr nektet å godkjenne. Hans hovedmotstander var rikskommisær Josef
Terboven. I en tale i Oslo uttalte Terboven at ”slike menn er ikke verdt en
tysk kule, kun et rep.” Blehr så i dette lys sjansen for å overleve krigen som
små. Blehr sa flere ganger til sin hustru at han ikke ventet å komme hjem fra
kontoret, men ville bli arrestert, fortalte Mait Blehr.
Samtidig som han ble avsatt som næringsminister,
disponerte han derfor våren over sine eiendommer på Nesøya. De to eldste
døtrene fikk hver sin skogteig ved Nesøytjernet, mens Hovedgården ble overdratt
til de to yngste barna på 2 og 4 år.
Det virker ikke som Blehr utnyttet sin stilling
som fylkesmann og minister til fordel for seg selv i sin posisjon som eier av
Nesøy hovedgård. Han skaffet ved til Brønnøya vel som de trengte til
dampskipsruten.

FRU BLEHR PÅ HOVEDGÅRDEN
Mait Blehr traff sin mann i 1935 da hun var 25 år gammel
svensk student i Jena og Blehr var Folkeforbundets generalinspektør i Saar. De
giftet seg i 1937.
Mait Blehr hadde ikke vært medlem av NS
og ble ikke berørt
av landsvikoppgjøret. Fra 1945 og utover ble det hennes oppgave å rydde opp i
forholdet til erstatningsdirektoratet, ta seg av gårdsdriften, kjøpe tilbake
Storengen og refinansiere eiendommen.
Mait Blehr fortalte meg under mitt arbeid
med”Korte Glimt”, at bobestyrer Middelthon i Hielms konkursbo hjalp henne. Han
sa at hun trengte jordeiendom for å kunne drive gården og tilbød henne å kjøpe
tilbake Storengjordet. Han tilbød også Mait Blehr å kjøpe den eiendom som Jonas
Anton Hielm kjøpte av Blehr i 1942.
Hielm ble også arrestert i 1945 og
eiendommen beslaglagt.
Daværende ordfører Halvard Torgersen var Mait
Blehr behjelpelig i denne vanskelige tid, bisto under refinansieringen av
eiendommen og tilbakekjøpet av Storengjordet.
Mait Blehr var som Eivind Blehr, opptatt av å
bevare naturen rundt Nesøytjernet.
Men nå etter krigen flyttet mange fastboende inn
og de var vant til å gå tur i skog og mark. Gutter fisket i tjernet og gikk på
skøyter og Nesøya Idrettslag arrangerte skirenn i skogen.
Det førte til flere episoder, skirennene i Havna
måtte flyttes til Olabakken og samarbeidet ble dårlig. Men etter hvert tok
idrettslaget kontakt med Mait Blehr og det ble laget regler for ferdsel sommer
og vinter.
Området rundt tjernet var attraktivt og det var
stadig pågang av folk med ofte fantasifulle prosjekter. Fru Blehr sa stort sett
nei og denne tilbakeholdenhet var av stor verdi. Da tiden var inne for å frede
dette unike område, var det naturskjønne område bevart.
Mait Blehr og h.r.advokat Otto Chr. Hagemann kunne
forhandle fram en avtale med miljøverndepartementet som førte til Nesøya
naturreservat.
Mait Blehr var av den gamle skole, ville bevare
natur. Gårdsveien som går fra Hovedgården på østsiden av tjernet og ned til
Storengjordet, var hun meget opptatt av å skjerme. Veien går gjennom gårdens
private parkområde, kanskje øyas vakreste, som familien vedlikeholder og tar
vare på.
Mait Blehr døde i 2003. I dag tar hennes datter
Bente og barnebarna vare på eiendommen, rehabiliterer gårdens bygninger og
fører arven videre.
Oppdatert 30.10.2010.
|
|
|
 |
|
|
|