På siden Nesøya dukker opp spekuleres det hvorfor de første bosettere kom roende til Nesøya for ca. 4500 år siden, sannsynligvis fra Asker og Bærum hvor strandkanten lå 40-45 meter høyere enn den er i dag.

De rike mulighetene til å finne snegler, skjell og muslinger, fange fugl, fiske og jage sel og småhval må ha lokket. På land var det planter, røtter, bær og nøtter. Her var det mulig å leve et godt liv.

Kanskje var det noen som var flinke med båt eller som brøt ut av bosettinger på fastlandet, unge som ville ha plass til egen familie?

Av forskning vet vi at de hadde gode båter og fangstredsaper. De laget fiskekroker av ben, fiskesnører og fiskenett av sener fra dyr de fanget. Det er funnet harpuner av ben (ikke på Nesøya) som må ha vært brukt til å fange sel.

Etter hvert som landet hevet seg, kom det som skulle bli Nesøytjernet.

Til å begynne med med åpninger vest og øst, senere som en havbukt med en trang innseiling i øst. Det må ha gitt fine fiskemuligheter med garn.

For ca. 1000 år siden ble det som er Nesøytjernet i dag, avskåret fra havet og saltvannet byttes ut med ferskvann og nye fiskeslag kommer.

De spiste meget fisk på 15-1600-tallet.

I Cathrine Thorstensens hovedfagsoppgave ”Tuftene på Nesøya hovedgård. En befestet setegård fra 15-1600-tallet?” fra 1995, har Anne Karin Hufthammer en rapport om det osteologiske materiale fra Nesøya fra sent 1500- og tidlig 1600-tallet. Det er beinmaterialer funnet under utgravingen av den 3,5 m lange og 1 m brede sjakten som Cathrine gravet da hun undersøkte en av hustuftene på Nesøya Hovedgård. (Se også ”Borgen” forsvant)

Det ble funnet 395 beinrester etter fisk, 38 % av alt beinmateriale, noe som er relativt høyt i forhold til til beinfunn fra middelalderen. Ettersom det ikke finnes nyere tids beinfunn fra samme tid og samme type lokalitet som Nesøya, vet vi ikke om ”prosenten fisk” er høyere eller lavere enn forventet. Et litt yngre beinmateriale fra Oslo, Kontraskjæret, gir imidlertid et ganske annet bilde en funnet på Nesøya. Innslag av fisk og fugl er der meget lavt, og materialet domineres fullstendig av husdyrene, storfe, småfe og svin.

På Nesøya er 126 artsbestemt av de 395 funn, 37 av torsk. Det finnes to grupper torsk, kysttorsk og vandretorsk. Kysttorsken blir sjelden over 80 cm lang, mens vandretorske kan bli opp til 185 cm. det kan derfor ikke utelukkes at beina etter de 7 store torskene som er funnet, er av vandretorsk. Det kan være en indikasjon på tørrfiskimport fra Nord-Norge.

Den nest vanligste fiskearten er ørret, representert med vel 25% av de artsbestemte beina. Dette er vanlig art i våre beinfunn, men den er sjelden funnet i så høy frekvens som i dette funnet. Det er også relativt sjeldent å finne et så høyt innslag av hyse (knapt 13 %) som vi har her.

Alt i alt gir både arts- og frekvenssammensetning hos fisk et bilde som som er ”atypisk” for alle norske beinfunn, både når det gjelder det høye innslaget av flatfiskene, slettvar, rødspette og kveite, høye frekvenser av ørret og hyse, samt innslaget av stor torsk. Den lave frekvensen av sei og mangelen på bein av hvitting er også uventet. Samlet gir altså fiskebeina et funnblide som antyder at en på Nesøya hadde et spesielt kosthold. Man spiste relativt mye fisk og ”menyens” sammensettning er uvanlig.

I tillegg til fiskebein fant Cathrine 150 skjell- og strandsneilfragmenter

Et så stort innslag av fisk kunne kanskje tolkes som et fattig kosthold. Men funn av kostbare, importerte fat, vinglass og annet dekketøy, forteller om et rikt levesett som ikke var vanlig.

Det er mer sannsynlig at den rike muligheten for fisk som førte til bosetting av øya, har fortsatt som en god tradisjon.

I 17-1900-årene bodde det ikke mange på Nesøya. Det var husmenn som arbeidet på Hovedgården, dyrket egen jord, hadde dyr og drev med fiske til eget behov. Var de heldige kunne det også bli så stor fangst at det noe til salg.

Mange stedsnavn som i dag er ukjent og ikke i bruk, forteller om vadfiske. Her fisket husmennene for seg selv, men også fiskelag fra fastlandet fisket her, spesielt når fisken kom i store stimer. På en egen side Steds- veinavn med kart viser vi hvor de er på øya.

Et av vadfiskestedene er Rabarbrabukta, i dag den nye badeplassen ved Hvamodden. Den samme plassen blir også kalt Kålhagen/Kålhagabukta.

Det fortelles om et vadlag fra Asker som kastet vad på ansjos ved Kålhagen. Da de hivde inn vadet, gikk ansjosen like tykk utenfor som innenfor vadet. De fikk 500 skjepper, 1 skjeppe var 13,37 liter, så vadet var på 8700 liter. En småbruker fra Volden som var med på vadet fortalte da han kom hjem og ble spurt ”Vi lasta sju snekker og ei sjakt”.

Et navn på en annen kjent vadplass, men ukjent i dag, er ”Humlesekken”. Den ligger utfor fjellveggen, vest for bukta ved Søndre brygge. ”Tørn ut, silda leiker på Humlesekken” er et gammelt ordtak. 

På Østre Nesøya, på Storengtangen var det vadfiske etter brisling.

Det høie, rette fjellet i vestenden av Halsbukten, ble kalt for Stupet. Langs den rette fjeldveggen går laksen og gnir av seg lus. Ut fra fjeldveggen ble det satt garn som fanget laksen. I dag er det forbudt.

Da det ble bygget båtbrygge festet i fjeldet, hendte det at båteiere med åpne båter, fant laks som hadde sprunget ombord i båten om natten.

Andre gamle fiskeplasser som er nevnt, er:

Nesøyflaket mellom Nesøya, Nordre Brønnøya og Ostøya.

Nesøybakken, nordøst av Brønnøya, beint mot Nesøya

Kan dette være samme navn?

I sundene rundt Kuholmen og de andre øyene var det godt med fisk. Det ble fisket torsk, hvitting, ål, flyndre, ørret og laks. Slependbukta var berømt for sin torsk, selv om "Slæpentorsk" ikke var så navngjeten som "Sandviks-torsken". Makrellen gikk helt inn i  Nesbukta og Slependbukta dengang.

Marie Steinhanses som bodde med familie på Kuholmen, hadde tangvaser i sundet mot Nesøya. Disse dro hun opp og ristet ut rekene som hadde gjemt seg her. Hun rodde til Christiania og solgte fangsten. Så var det å ro den lange veien hjem igjen, dette for å tjene litt ekstra for å holde liv i en stor familie.

Fiskeren Ludvik Halvorsen leverte i begynnelsen av dette århundre østers for 5 kr. bøtten.

Om våren ble det satt opp ålekasser i Nesøybekken når ålen gikk opp til tjernet. 

ØSTERSFANGST FRA NÆSØEN

Fiskehandler Haakensen kjøpte Norges paviljong på verdensutstillingen i Paris 1898 og flyttet den til sin tomt på nordre Nesøya. Tomten fikk br.nr. 3, de to første br.nr. tilhørte Hovedgården. Dette ble starten på hans sommerbolig ”Solvik”, som senere ble overtatt av Ellen og Hans Jørgen Selmer, i dag Dr. Natvigs vei 3.

At han forsøkte seg med østersfangst har vel vært ukjent for de fleste, inntil Laila Snuggerud fant denne reportasje i Allers Familiblad 1906.

”Østerkultur har i de sidste Aar fundet Sted ved Næsøen udenfor Sandvika. Mellem denne og en liden Holme er udspændet en Staaltraadtrosse, hvortil er fæstet Teiner og Kurve, ligeledes af Staaltraad, og i alle er udsat Østersyngel, som her lever opp til salgbar størrelse. De første Kurve toges op forleden dag (se vore Billeder) og viste særdeles gode Resultater. Yngelen var udsat i et Antal af 30-40.000 og Veksten havde foregaaet over Forventning godt. Der er ogsaa Grund til at tro, at Yngelen, hvorav en hel Del driver bort med Strømmen, vil sprede sig i Fjorden og øge Bestanden. Ogsaa Foreningen til Fremme av Fiskeriene indenfor Drøbak, har i denne hensikt udsat nogle tusen Østers.. Østerskulturen ved Næsøen drives af Hr. Fiskehandler Haakensen, som mener, at man staar overfor en Næringsvei som har betydleig Fremtid for sig.”

OM FISKET

Alle elever på Nesøya skole fikk 2005 et arbeidshefte om hvordan det var på Nesøya i 1905.

Yngvar Dyvi skrev en forklaring om fisket, beregnet på skoleelevene, men som vi også tror er ukjent for mange av oss voksne.

”Alle på øya var avhengig av båt, og hadde man båt, kunne man også fiske. De som hadde en vesentlig del av sitt levebrød fra fisket, kalte seg fiskere, selv om de også tok seg arbeid i skogen, arbeidet på Hovedgården, var isarbeidere eller drev med anleggsarbeid i perioder.

Det var trange kår, man måtte slite for føden og det var ikke altid lønnet arbeid å få. De som hadde adgang til mat ved egen innsats, enten det var å dyrke poteter, holde gris, ku eller høner, gå på jakt, plukke sopp og bær eller drive fiske, kunne lettere holde sulten borte enn folk flest.  

Fisket fra Nesøya og fra strendene ellers rundt indre Oslofjord, var et beskjedent småfiske, men det var mangsidig, både med hensyn til fangstobjekter og til redskapsbruk.

Som regel ble det drevet av en mann alene fra en liten robåt, pram  eller sjekte, med et lite dekk over akterenden.

Han hadde kanskje et lite vad, det er en liten not, det brukte han til å fange agn til bakken, det er en liten line (et langt snøre med 100-200 kroker). Vadet ligger ordnet på akterdekket i båten. Han fester den ene enden i land, så ror han ut fra land i en bue mot land igjen med den andre enden, fortøyer båten og haler vadet inn. Dette gjør han på et sted der han vet at bunnen er ren, slik at vadet ikke kan sette seg fast og rives i stykker. Er han heldig, har han nok agn til bakken med et kast, men kanskje har han også noen kvaser stående ved stranden litt lenger borte, der han vet at det står reker. Kvaser er bunter med tang som står på bunnen med et snøre opp til en kork på oveflaten. Når de trekkes raskt opp og ristes innenbords, drysser det reker som har søkt skjul i tangen. Da har han i alle fall agn nok og kan egne bakken med levende reker og småfisk som suter og bergnebb. Levende agn er forbudt i dag, men da var det ansett som viktig for å få god fangst. Bakken setter han nå langs bunnen der han vet at fisken trekker. På bakken får han torsk, sei, hvitting, flyndre og ål. Han har alltid nok fangst til egen husholdning, men ikke alltid nok til at der er noe å gå og selge, men har han fått ål, samler han denne i en ålekiste til det er nok til en handletur.

Hvis han også har et bunngarn, det er en fiskefelle, egentlig en not som står fast mellom påler festet i bunnen i en gunstig posisjon i en bukt. Bunngarnet fanget all fisk som kom i dets vei, ikke bare bunnfisk som torsk, flyndre og ål, men også laks, ørret, makrell og sild. På gode dager var det da fisk å selge. Han kunne kanskje ha en fast plass ved bryggen i Sandvika der han solgte fra båten, han kunne levere til butikken eller ta fangsten på handkjerra og gå fra dør til dør og fallbysin ferske fisk.

Laksefisket foregikk bare om sommeren, det var ikke for en mann alene. De brukte not og notlaget var fra 3 til 9 mann, avhengig av noten størrelse. Notbåten hadde ofte 2 par årer, noten lå ordnet på akterdekket med den ene enden fast i land på et sted der de visste at det ville gå laks. Så stod de litt oppe på land og speidet etter fisken, glante laks. I løpet av sommeren samlet laksen seg utenfor elven der den engang var klekket. Når så notbasen så en fristende samling fisk, gikk kommandoen sett! og de 2 i båten rodde hva remmer og tøy kunne holde etter basens anvisning. Var de heldige, hadde de avskåret en eller flere laks som da kom på land når de fikk halt noten inn, tørket den opp.

Torskefisket var det største fisket i Oslofjorden. Det ble fisket torsk hele året, men rusefisket om vinteren var det viktigste. Rusen er en fiskefelle av netting, formet som en sylinder med åpning i den ene enden som det bare går an å gå igjennom, ikke ut igjen. Dette fisket var neppe av særlig betydning for fiskerne på Nesøya, for her lå vanligvis isen, så de kom ikke ut med båt. Men både garn, ruser og håndsnøre kunne brukes og ble brukt hvis de ikke hadde skaffet seg annet arbeid for vinteren.

Ålefisket startet om våren med at man stakk etter ål på leira. Ålen grov seg ned i leira om høsten og overvintret i dvale der. Med en gang isen forsvant om våren, gikk man over de områdene der man visste det var ål og stakk med jire, den kalles også saks eller ålejern.

Jiren er formet som en 3-tinnet gaffel med et 3 til 5 meter langt skaft. Tinnene er formet som smekre, myke, elastiske sagblad med butte, ikke skarpe tenner. Man stikker blindt, men systematisk og ser ikke fisken, men kjenner når man treffer. Da trekker man opp og ålen sitter klemt mellom tennene i jiren og sagtanningen virker som mothaker og sørger for at den ikke slipper ut. Om høsten lystrer man ål. Der foregikk å grunt vann, i mørket, for ålen er en nattfisk, men med lys så man så fisken. Lysteren er en virkelig gaffel med langt skaft og mange spisse tinner med mothaker, så fisken ble stukket og satt fast. Laks og ørret ble også lystret, men i dag er lystring forbudt.

Sild ble fisket periodevis hele året, både med not, garn og håndsnøre og hekle. Høstfanget sild ble saltet for å brukes utover vinteren.

 Makrellen ble fisket på samme måte som silden, men bare sommer og høst. Den ble også saltet i husholdningen for bruk gjennom året til neste sesong.

Fiskeredskapene, garn, nøter og ruser bandt de selv som vinterarbeid. De var gjort av naturfiber, lin, hamp og bomull. Sjøvann og sollys ødelegger naturfiber, redskapene krever derfor omhyggelig stell og pleie. De kunne derfor ikke stå lenge i sjøen mellom hver gang de måtte tørkes. De måtte barkes, det er impregneres regelmessig og de måtte beskyttes mot sollys og absolutt holdes tørre når de ikke var i bruk.”