I vår tid med moderne kjøleteknikk, kan det være vanskelig å forstå de problemer man hadde i gamle dager med å oppbevare fersk mat, spesielt fisk.

På de store fiskemarkedene i England begynte man å bruke is til å kjøle fisken med.  

Norske forretningsfolk som arbeidet i England så snart de store muligheter som var for norsk eksport av is til England.  Små vann, noen steder demmet man opp isdammer, nær kysten, gjorde det lett å laste isblokker om bord i seilskuter, senere også dampskip. Vi hadde kulde, rent vann, skip og billig arbeidskraft.

I 1822 gikk den første islasten fra Norge til London. I Asker startet virksomheten i 1852 og den skulle vare i ca. 80 år, den siste leveranse var rundt 1950. I 1875 var det totalt 48 ishus i Asker og produksjonen dette år var på 40.000 tonn.

Nå begynte en å skjære isblokker om vinteren og oppbevare dem i ishus, isolert av et tykt lag sagmugg. Når varmen kom begynte transporten fra ishusene til kundene i Europa, ja helt til Middelhavet, Algerie og Tunis ble det eksportert is. 

Det var viktig å laste isen riktig. I lasterummet ble isen stablet uten noen form for isolering, dels på flasken, dels på høykant for at forskyvning skulle unngåes. Det var en kunst å laste riktig og beregne lasteevne. Isblokkene nærmest skipssiden måtte hugges til og gis en buet form. Over til England kunne seilingen ta 4-5 døgn med god bør, under vanskelige forhold 20 døgn. I det siste tilfelle ble det et dilema for eksportør og skipper. Vindstille allerede i Drøbaksundet i vårvær med tilhørende lensing og oppforing med bakhun (planker) når volumet svant, var ingen ønskesituasjon. Kontrakten var som regel at man fikk oppgjør for det man leverte over skutekant når man kom fram.  

På grunn av dårlig lasting og issmelting er det ikke få skuter som har forlist i Nordsjøen.

Etter hvert begynte også privathusholdninger å bruke is for å oppbevare mat. En isblokk ble plassert i en isolert kasse av sinkplater og her satte man så melk, fløte, kjøtt og fisk, som vi bruker et kjøleskap i dag. Ved og kulleverandører begynte også å levere isblokker. Det ga beskjeftigelse om sommeren. De  kjørte regelmessig rundt og bar opp en ny isblokk som de satte på plass i iskassene. Det er fortsatt mange som husker en slik iskasse fra sitt barndoms kjøkken.

August Hansson «Næsøyfanden» som var skipper, delte øya med sin bror «Kandidaten» i 1860, men tok snart over hele øya.

Han må ha sett de store muligheter det var for isdrift på Nesøya. Et stort tjern med ingen elver og bekker som randt inn og grumset til vannet. Kort vei til sjøen med god plass til å lagre isen

og mulighet for å legge store skip til ishusene. 

I 1866 inngikk han samarbeid med Thomas Heftye og søn som sannsynlivis har tatt seg av salg og distribusjon. Johan Pettersen som eiet Sververen, ble også med i selskapet. Han hadde plass til ishus, kontor, hus for isskjærere og havneplass.

Hvor istrafikken startet vet vi ikke, men på dette oversiktskartet er tegnet inn de forskjellige steder der det har vært istrafikk. Det er laget på grunnlag av gamle kart, fotografier og tekst.

I dag er det få eller ingen spor etter istrafikken.

De forskjellige stedene er omtalt i påfølgene tekst.

1. I Kalkbukta var det et ishus, inntegnet på kart fra 1884 og 1900. På fotografiet med isrenne i skogen står det at det er fra 1917 på Nesøya. Det kan være fra tjernet og ned til ishuset i Kalkbukta, her er det tilstrekkelig fall til at isen kan sendes på en isrenne, men transporten kan også ha gått med hest og slede. 

Einar Gerhardsen forteller i sine barndomserindringer at han gikk med mat gjennom skogen til sin onkel som arbeidet på et ishus. Det var så langt borte at han ikke gikk hjem for å spise, han bodde på ”Sjølyst” i Hestesund. Han må ha arbeidet i Kalbukta.

2. Fotografiet viser ishuset i Tobakkshølet. Lenge trodde en at navnet hadde sammenheng med at isskjærerne ikke fikk lov til å spytte snus eller skrå på isen, den skulle være ren. Men i Tobakkshølet var det lov.

Det stemmer ikke. Navnet var kjent allerede i 1860 før istrafikken begynte på Nesøya. Sannsynligvis kommer det av at veien gikk ned i en dyp dump, to-bakkers-hølet.

3. På bildet ser vi 2 isrenner med ”Sjølyst” i bakgrunnen. Her lå et ishus inntegnet på et kart fra 1874. Det ble kalt for ”Helvede”, navnet står i eiendomsskjøter og på Akershus fylkes økonomiske kart med historiske navn fra 1985. Hva navnet kommer fra vet en ikke sikkert, men Rolf Pettersen som bor i Hestesund kan huske at hans bestefar, isformann Johan Pettersen, skremte dem med at det var farlig, de kunne falle i ”Helvede”.

Her var det en smal, dyp sprekk mellom ishuset og fjellveggen.

På bildet står Per Pettersen, sønn av Johan og Gøran Pettersen, onkel til Rolf Pettersen, på en platting fra ishuset ”Helvede”. Her ble isen gjort ren før den ble sendt på rennen (til høyre) om bord i skipet.

4. På dette fotografiet fra ca. 1870 ser vi Sververen før det ble ombygget. Det er ishus på begge sider. Disse og ishuset i ”Helvede” ble revet og erstattet med det store ishuset på bildet under.

Det har sikkert vært praktisk å samle alt i et stort ishus. Iskjørerne fra tjernet kom (det som i dag er Vestre vei og Hestesundvei) svingte inn ved nr. 5 og kjørte på en oppbygget vei (ligger fortsatt der i dag) og kune laste av sleden og sende det ned til det store nye ishuset.

Større skip kunne legge til i Hestesund og få isen om bord via isrennene. For å få plass til det store ishuset måtte plassen utvides. Ishuset lå der hvor badeplassen er i dag.

Den rette fjellveggen i syd, bak toalettbyningen, er sprengt ut med hjelp av naturen. Rolf Pettersen forteller at hans far og 2 onkler fylte vann i de loddrette sprekkene i fjellet når det ble kuldegrader. Frosten sprengte og utvidet sprekkene og nytt vann ble fylt i etter hvert helt til en kunne brekke fjellet ut og fylle ut plassen mot sjøen.

Dampsagen

Isen som ble samlet i mange lag måtte ha isolasjon over og på sidene. Til dette trengtes det store mengder sagmugg og det var sikkert grunnen til at August Hansson anla en dampsag ved Grønsund husmannsplass. Sagen var i drift til litt etter århundreskiftet. Tømmeret kom ikke bare fra Nesøyas skoger, men ble fraktet sjøveien om sommeren eller kjørt fram på isen og trukket opp på en kjerrat. Dampsagen hadde en høy skorsten som kan sees på flere bilder fra den tiden. I dag er det ingen spor etter den eller dampsagen.

Fortøyningsringene i Hestesund

Til det heftet som alle elever på Nesøya skole fikk til 1905-prosjektet, skrev Yngvar Dyvi om fortøyningsringene:

Mens skutene lå inne lastet, ble ringene brukt til fortøyning, det vil si til å ”feste fartøyene” slikt at de lå trygt og i ro mens lastingen foregikk.

Slike ringer var anbrakt hele kysten rundt. Delvis av den statlige etat ”Ringvæsenet” og delvis av private grunneiere. Formålet var ikke fortøyning, men forhaling.

Før i tiden, mens man ennå seilte, var det slik at hvis man var kommet nær land, og vinden forsvant, måtte man ofte ankre opp for ikke å drive på land eller grunn. da brukte man et lettere anker, varpeankeret. Det brukte man også til å hale seg frem med, å varpe, det vil si å henge ankeret under jollen og ro fremover så langt tauet rakk, slippe ankeret og så hale seg frem, opp med ankeret og så ny omgang. Det gikk selvfølgelig ikke fort, men når man nesten var fremme, gav det en mulighet til å komme i havn, og da var det bryet verdt. Kom man så inn i sundet som førte inn til havnen eller laste/losseplassen, fant man der ringene som gjorde det mye enklere, man slap å bruke ankeret, det var nok å ta tauet i jollen og ro frem til ringen, gjøre fast og så hale seg frem fra ring til ring til man var på plass. Dette kaltes å forhale.

Hvis man ikke hadde vind eller vinden ikke var gunstig når man skulle ut, måtte man forhale igjen, og da ble man liggende ved en av de ytterste ringene og vente på ”god vind” eller bør, som de sa. Disse stedene med de ytterste ringene, der man lå og ventet på bør ble kalt stoppeplasser.

Istrafikken trengte kontor

Istrafikken satte stor virksomhet i gang. Her kunne være hundrevis av arbeidsfolk, hester og skuter fra inn- og utland. August Hansosn kjøpte og flyttet en bygning fra Sørlandet i 1868. Den ble satt opp i Hestesundvei 6 og her i ”Sjølyst” bodde han og brukte det til kontor og senere bestyrere bodde her. Her bodde også Einar Gerhardsen, Norges statsminister, da han som barn besøkte sin onkel og tante. (Se hans barndomsskildring senere)

200 mann og 40 hester

I en annonse i Budstkka år 1900 søkes det etter 200 mann og 40 hester til arbeidet med å skjære is. Ikke bare folk fra Asker, men fra hele Norge og Sverige kom for å få arbeid.

Askerfolk bodde hjemme, det var lagt ut treflåter i Grønsund så de kunne gå trygt over isen.

Men til arbeidsfolk fra resten av landet måtte det skaffes husrom. August Hansson fikk satt opp ”Brakka” eller også kalt ”Tredekkern”. Huset var et gammelt tømmerhus fra Setesdalen, brukt som skolestue i Risør og flyttet til Nesøya. Huset hadde opprinnelig tre etasjer, men er bygget om til to etasjer av Inger og Rolf Pettersen som bor der i dag. Rolf er sønnesønn av Gørand, fra Sverige og gift med Johan Pettersen. Johan var medeier i isselskapet og isformann og sammen med kjøperne av isblokkene sto han og kontrollerte at de var spylt og rene før de ble sendt om bord i skutene.

I ”Brakka” var det spikret opp køyer på alle vegger i tre etasjer. Når isarbeideren kom våte og slitne tilbake fra arbeidet, hadde Gørand kokt middag til dem.

Ballast, brennevin og krittpiper

Det var ikke bare norske skip som kom for å hente is, mange kom fra England og Tyskland. Skutene som kom hadde ikke last og måtte ha stein og sand som ballast. Den ble losset i bukta utenfor ishuset, der hvor badestranden er nå. Her kan en fortsatt finne flintstein.

Men det var ikke bare stein som fulgte med. I lasten fulgte frø av sjeldne blomster som slo rot på Nesøya.

Skipperne solgte også brennevin og kritpiper. Så sent som i 2007? dukket det mange krittpiper opp da det ble gravet i Hestesundvei for en strømboks. Rolf Pettersen som har bidratt med mye stoff om isskjæringen har fortalt at hans bestefar Johan P., også drev handel med skipperne som kom. Den fineste sanden som de hadde som ballast, ble tørket og puttet i poser og solgt som pussesand i Christiania, hvor den bl.a. ble brukt til å pusse kniver.

I skogen på Nesøya vokste det høye, rette trær, velegnet til skutemaster. Johan P. sørget for å få felt og barket trær om vinteren og lagt de ut i bukta. Skipperne kjøpte og tauet de etter skuta hjem.

Skutene sprang ofte lekk og det skapte store problemer. Da måtte det pumpes og i verste fall kunne de ikke stikke til sjøs. Da kunne en ”maure” skipet som en nødløsning. En ”mauret” ved å legge deler av en maurtue utenpå skutesiden der vannet trengte igjennom.

Maurene fulgte vannstrømmen og tettet igjen sprekkene. Johan P. hadde maurtuer klar.     

"ISEN MÅ VÆRE FRI FOR TOBAKKSAUS,

THI DEN SKAL SELGES TIL LORDER I ENGLAND"

Englands overklasse brukte også is i sin whisky, og da oppsto behovet for den reneste og klareste is. Det fortelles at dronning Victoria forlangte at isen skulle være så klar at man kunne lese The Times igjennom isblokken. De som drev med isskjæringen, brukte snus og skrå, derfor formaningen om å unngå spytting på isen.

Før isen ble tykk nok, måtte overflaten holdes under stadig oppsikt, den ble feid og pusset og holdt fri for sne. "Stålis" var et varemerke for distriktet.

Kom det snø måtte hele tjernet måkes med plog, kom det issørpe brukte man en skrape. Ble det mildvær kom det "stopper" (bobler) i isen. Disse måtte hugges vekk med kniver montert på lange skaft.

Isskjæringen foregikk for det meste etter jul.

Når isen ble 12 tommer tykk kunne en begynne å skjære, men isen kunne bli opp til 24 tommer tykk. Var ikke isen tykk nok kunne man skjære av store flak og skyve de under. På den måten kunne en ”jukse” og doble tykkelsen fortalte Per Fossum som hadde vært med på isskjæring i Asker.

Isen ble skåret i blokker 24x24 tommer (ca. 60x60 cm). En skar på tvers og en på langs.

Noen som ikke var vant til å se slikt arbeid, mente det måtte være tungt å stå slik å skjære hele dagen og fikk til svar: ”Det er verst for han i den andre enden”

Når blokken var skåret, husket en blokken opp og ned. Når den hadde fått fart på seg, trakk man den opp på isen med en stor jernklype. Her ble den lastet på sleder og kjørt til ishuset.

Da Nesøya Eldres Vel og Nesøya skole hadde sitt store 1905-prosjekt i 2005, skar jenter og gutter frs 7. klasse ca 60 slike blokker som ble kjørt til et ishus på skolen. Selv disse tunge isblokkene klarte 2 jenter å få opp på isen. Se også videoen.

Isdriften skaffet arbeid og levebrød for mange på den tid av året da der ellers var mindre å gjøre omkring på gårdene. Det sies at utvandringen fra Asker var mindre enn ellers i landet fordi mange fikk arbeid om vinteren.

For de som drev med iseksport var det et risikabelt forretningsforetak som svingte med konjekturer og værlag. Iskompaniene satt med leveringskontrakter som værgudene ikke tok det minste hensyn til. Enkelte år var inntektene skyhøye, andre gikk med tap. Litt før 1900 tjente en isskjærer 4.50.-5.00 kr. om dagen. En kjører fikk det samme. Snø måtte holdes vekk fra isflaten helt fra høsten. Slikt arbeid ble lønnet med 3.00-3.20 kr. pr. dag. Måkehjelpere ellers fikk bare rundt 2.00 kr. Salgsprisen i Kristianiaområdet var år 1900 kr. 1.50 for en tilkjørt isblokk i full dimensjon. Halv blokk kr. 0,80.

EINAR GERHARDSENS BARNDOM PÅ NESØYA

Einar Gerhardsen (1897-1986), Norges første statsminister etter krigen, tilbrakte flere sommerferier hos sin onkel i Hestesundveien nr.6. Einars bestefar, Ellef Olsen, var isspyler og bodde i tredekkern 1906-07. I sin bok "Unge år", utgitt av Tiden Norsk Forlag, gir han et fint tidsbilde av livet for en gutt på Nesøya om sommeren for nesten hundre år siden. Under overskriften "Gode sommerdager i Asker" skriver han:

Bortsett fra mors søster på Vegårdshei hadde vi ingen slektninger som bodde ordentlig på landet. Men far hadde slektninger i Asker. Det var jo også "landet", men ingen av dem hadde bondegarder med gardsbruk og husdyr.

Jeg var så heldig at jeg i skoleferien fikk være hos fars bror på Nesøya. Huset som var forholdsvis stort, ble leid bort hele sommeren til "byfolk", og da bodde de selv i en liten bordhytte i utkanten av eiendommen. Jordeiendommen gikk helt ned til sjøen ved en liten bukt, og de hadde en ganske stor hage, der de dyrket jordbær, bringebær og rips. Storparten av dagen måtte jeg være med å plukke bær. For en stund kunne det være morsomt, men det ble kjedelig i lengden. Jordbærene kunne enda gå an. De var store og monnet liksom mer i kurven. Ripsplukking var verst. Tanta Hanna reiste to ganger i uken for å selge bærene på Youngstorget. Hun tok toget fra Slependen og måtte ro fram til bukta like nedenfor stasjonen. Jeg var alltid med på disse turene for å ro båten hjem igjen, og jeg hentet henne om ettermiddagen. Jeg husker jeg var litt redd når jeg rodde alene gjennom det trange sundet der Nesøyabrua er nå.

Morsomst var ishusene med tusener av svære isblokker stablet på hverandre i lag med sagspon mellom. Isblokkene ble tatt ut om vinteren fra et stort vann inne på øya. Når sommeren kom, kom også skuter fra mange land for å hente is. Da var det liv og rørelse på den ellers så fredelige øya. Det var skuter fra England, Tyskland og Danmark ­- og også noen norske. Ishusene lå så høyt at storparten av blokkene gled på de store transportstillasene i god fart mot skipsdekkene. De underste lagene måtte ishus-arbeiderne trekke med ishakene, som var deres arbeidsredskap. Mest spennende var det med de øverste lagene som seilte i rasende fart nedover skinnegangen. Det var de samme karene som arbeidet med isen år etter år, og de ble så flinke og sikre i sitt vanskelige arbeid at det var en fryd å se dem. Onkel Erling jobbet også med isen. Ett av ishusene lå like ved der vi bodde, og når han jobbet der, kom han hjem til middag.

Men det var ishus som lå så langt borte at han nådde ikke hjem. (I Kalkbukta?) Da måtte jeg gå til ham med middagsmaten, og det likte jeg. Veien var så fredelig, jeg møtte aldri et menneske. En fin liten sti gjennom vakker skog. På hjemveien kunne jeg gi meg god tid, med det tomme matspannet dinglende i handa.

Jeg tror nok jeg iblant syntes litt synd på meg selv fordi jeg måtte plukke bær nesten hele dagen. Men så måtte jeg tenke på at jeg hadde det godt. Jeg kunne spise bær og jeg fikk god mat, jeg kunne iblant bade i sjøen fra båtbrygga og ta roturer med prammen. Prammen hadde jeg mye glede av. Særlig på stille sommerkvelder var det deilig å sitte og leke med årene og høre sjøen skvalpe svakt mot båtripa.

Jeg likte også å ro til Holmen landhandleri for å handle. Dersom det ikke var for mye vind, var det en passe langtur å ro, men var det pålandsvind, kunne det være strevsomt nok. Otto Holmen var en rund og trivelig kar, og han visste hvem jeg var fordi jeg liknet faren min.

To ganger i uka måtte jeg ro over til brygga på Landøya for å hente brød. Ofte kunne det bli seint på kvelden før Pauli kom med brødvogna, men han kom alltid, grei og trivelig og godt likt av alle."