 |
 |
|
 |
 |
|
 |
 Istrafikkem begynner
I vår tid med moderne kjøleteknikk, kan det være
vanskelig å forstå de problemer man hadde i gamle dager med å oppbevare fersk
mat, spesielt fisk.
På de store fiskemarkedene i England begynte man å
bruke is til å kjøle fisken med.
Norske forretningsfolk som arbeidet i England så
snart de store muligheter som var for norsk eksport av is til England. Små vann, noen steder demmet man opp isdammer,
nær kysten, gjorde det lett å laste isblokker om bord i seilskuter, senere også
dampskip. Vi hadde kulde, rent vann, skip og billig arbeidskraft.
 Istrafikken starter i Asker
I 1822 gikk den første islasten fra Norge til
London. I Asker startet virksomheten i 1852 og den skulle vare i ca. 80 år, den
siste leveranse var rundt 1950. I 1875 var det totalt 48 ishus i Asker og
produksjonen dette år var på 40.000 tonn.
Nå begynte en å skjære isblokker om vinteren og
oppbevare dem i ishus, isolert av et tykt lag sagmugg. Når varmen kom begynte
transporten fra ishusene til kundene i Europa, ja helt til Middelhavet, Algerie
og Tunis ble det eksportert is.
Det var viktig å laste isen riktig. I lasterummet
ble isen stablet uten noen form for isolering, dels på flasken, dels på høykant
for at forskyvning skulle unngåes. Det var en kunst å laste riktig og beregne
lasteevne. Isblokkene nærmest skipssiden måtte hugges til og gis en buet form.
Over til England kunne seilingen ta 4-5 døgn med god bør, under vanskelige
forhold 20 døgn. I det siste tilfelle ble det et dilema for eksportør og
skipper. Vindstille allerede i Drøbaksundet i vårvær med tilhørende lensing og
oppforing med bakhun (planker) når volumet svant, var ingen ønskesituasjon.
Kontrakten var som regel at man fikk oppgjør for det man leverte over skutekant
når man kom fram.
På grunn av dårlig lasting og issmelting er det
ikke få skuter som har forlist i Nordsjøen.
Avisannonse for isskap,den tids kjøleskap
Avisannonse for isskap,den tids kjøleskap
 Is til Christiania
Etter hvert begynte også privathusholdninger å
bruke is for å oppbevare mat. En isblokk ble plassert i en isolert kasse av
sinkplater og her satte man så melk, fløte, kjøtt og fisk, som vi bruker et
kjøleskap i dag. Ved og kulleverandører begynte også å levere isblokker. Det ga
beskjeftigelse om sommeren. De kjørte
regelmessig rundt og bar opp en ny isblokk som de satte på plass i iskassene. Det
er fortsatt mange som husker en slik iskasse fra sitt barndoms kjøkken.
Isskjærere på Nesøytjernet
Isskjærere på Nesøytjernet
August Hansson «Næsøyfanden» som var skipper,
delte øya med sin bror «Kandidaten» i 1860, men tok snart over hele øya.
Han må ha sett de store muligheter det var for
isdrift på Nesøya. Et stort tjern med ingen elver og bekker som randt inn og
grumset til vannet. Kort vei til sjøen med god plass til å lagre isen
og mulighet for å legge store skip til ishusene.
I 1866 inngikk han samarbeid med Thomas Heftye og
søn som sannsynlivis har tatt seg av salg og distribusjon. Johan Pettersen
som eiet Sververen, ble også med i selskapet. Han hadde plass til ishus,
kontor, hus for isskjærere og havneplass.
Familien Heftye fra Landøya på tur til Nesøya, poserer sammen med forskjellig isskjæringsredskap.
Familien Heftye fra Landøya på tur til Nesøya, poserer sammen med forskjellig isskjæringsredskap.
Sannsynligvis har¨Heftyes bror som eiet Landøya, også deltat i isselskapet.
Det var istrafikk i Kalkbukta, Tobakkshølet, "Helvede" og på Fellesstranden.
Det var istrafikk i Kalkbukta, Tobakkshølet, "Helvede" og på Fellesstranden.
 Istrafikk mange steder på Nesøya
Hvor istrafikken startet vet vi ikke, men på dette
oversiktskartet er tegnet inn de forskjellige steder der det har vært
istrafikk. Det er laget på grunnlag av gamle kart, fotografier og tekst.
I dag er det få eller ingen spor etter
istrafikken.
De forskjellige stedene er omtalt i påfølgene
tekst.
Isrenne på Nesøya. Kan være isrenne fra tjernet og østover til ishuset ved Kalkbukta eller isrenne inn til det store ishuset på Fellesstranden
Isrenne på Nesøya. Kan være isrenne fra tjernet og østover til ishuset ved Kalkbukta eller isrenne inn til det store ishuset på Fellesstranden
 Kalkbukta
1. I Kalkbukta var det et ishus, inntegnet på kart
fra 1884 og 1900. På fotografiet med isrenne i skogen står det at det er fra
1917 på Nesøya. Det kan være fra tjernet og ned til ishuset i
Kalkbukta, her er det tilstrekkelig fall til at isen kan sendes på en isrenne, men transporten kan også ha gått med hest og slede.
Einar Gerhardsen forteller i sine
barndomserindringer at han gikk med mat gjennom skogen til sin onkel som
arbeidet på et ishus. Det var så langt borte at han ikke gikk hjem for å spise, han bodde på
”Sjølyst” i Hestesund. Han må ha arbeidet i Kalbukta.
Ishus i Tobakkshølet.
Ishus i Tobakkshølet.
 Tobakkshølet
2. Fotografiet viser ishuset i Tobakkshølet.
Lenge trodde en at navnet hadde sammenheng med at isskjærerne ikke fikk lov til
å spytte snus eller skrå på isen, den skulle være ren. Men i Tobakkshølet var det lov.
Det stemmer ikke.
Navnet var kjent allerede i 1860 før istrafikken begynte på Nesøya.
Sannsynligvis kommer det av at veien gikk ned i en dyp dump, to-bakkers-hølet.
Hestesund med to isrenner og "Sjølyst" i bakgrunnen.
Hestesund med to isrenner og "Sjølyst" i bakgrunnen.
På dette gamle kartet over Landøya fra 1874 er ishuset som ble kalt "Helvede" inntegnet.
På dette gamle kartet over Landøya fra 1874 er ishuset som ble kalt "Helvede" inntegnet.
 "Helvede"
3. På bildet ser vi 2 isrenner med ”Sjølyst” i
bakgrunnen. Her lå et ishus inntegnet på et kart fra 1874. Det ble kalt for ”Helvede”,
navnet står i eiendomsskjøter og på Akershus fylkes økonomiske kart med
historiske navn fra 1985. Hva navnet kommer fra vet en ikke sikkert, men Rolf
Pettersen som bor i Hestesund kan huske at hans bestefar, isformann Johan
Pettersen, skremte dem med at det var farlig, de kunne falle i ”Helvede”.
Her var det en smal, dyp sprekk mellom ishuset og
fjellveggen.
På bildet over (som nok ikke er fra Nesøya) ser man hvordan isblokene ble sendt på isrennene ned til skuta. Isblokkene var tunge og fikk stor fart. Ved å slå i spikker i rennen kunne man dempe farten. Når isblokken ble sendt ned rennen ropte man varsko så de på dekk kunne stå klare til å ta imot, det var farlig hvis en kom i veien for isblokkene.
 Per Pettersen
På bildet står Per Pettersen, sønn av Johan og
Gøran Pettersen, onkel til Rolf Pettersen, på en platting fra ishuset ”Helvede”.
Her ble isen gjort ren før den ble sendt på rennen (til høyre) om bord i
skipet.
Et gammelt bilde av Sververen. Ishuset til høyre på bildet ble sannsynligvis erstattet med et større ishus. I dag er det borte og er nå badeplassen "Fellesen"
Foto fra Lars Roede.
Et gammelt bilde av Sververen. Ishuset til høyre på bildet ble sannsynligvis erstattet med et større ishus. I dag er det borte og er nå badeplassen "Fellesen"
Foto fra Lars Roede.
 Sververen
4. På dette fotografiet fra ca. 1870 ser vi
Sververen før det ble ombygget. Det er ishus på begge sider. Disse og ishuset i
”Helvede” ble revet og erstattet med det store ishuset på bildet under.
Det store ishuset til venstre med isrennene hvor isblokkene ble sendt ombord. I dag ligger badeplassen "Fellesen" her. Seilskipet, en bark, er fortøyet i en fortøyningsring på stranden.
Det store ishuset til venstre med isrennene hvor isblokkene ble sendt ombord. I dag ligger badeplassen "Fellesen" her. Seilskipet, en bark, er fortøyet i en fortøyningsring på stranden.
 Det store ishuset
Det har sikkert vært praktisk å samle alt i et
stort ishus. Iskjørerne fra tjernet kom (det som i dag er Vestre vei og
Hestesundvei) svingte inn ved nr. 5 og kjørte på en oppbygget vei (ligger
fortsatt der i dag) og kune laste av sleden og sende det ned til det store nye
ishuset.
Større skip kunne legge til i Hestesund og få isen
om bord via isrennene. For å få plass til det store ishuset måtte plassen
utvides. Ishuset lå der hvor badeplassen er i dag.
Den rette fjellveggen i syd, bak toalettbyningen,
er sprengt ut med hjelp av naturen. Rolf Pettersen forteller at hans far og 2
onkler fylte vann i de loddrette sprekkene i fjellet når det ble kuldegrader.
Frosten sprengte og utvidet sprekkene og nytt vann ble fylt i etter hvert helt
til en kunne brekke fjellet ut og fylle ut plassen mot sjøen.
Dampsagen
Isen som ble samlet i mange lag måtte ha isolasjon
over og på sidene. Til dette trengtes det store mengder sagmugg og det var
sikkert grunnen til at August Hansson anla en dampsag ved Grønsund
husmannsplass. Sagen var i drift til litt etter århundreskiftet. Tømmeret kom
ikke bare fra Nesøyas skoger, men ble fraktet sjøveien om sommeren eller kjørt
fram på isen og trukket opp på en kjerrat. Dampsagen hadde en høy skorsten som
kan sees på flere bilder fra den tiden. I dag er det ingen spor etter den eller
dampsagen.
Fortøyningsring på Fellesstranden i Hestesund. Ringens diameter er 20 tommer og den er 2,5 tommer tykk. Disse målene ble bestemt i en kgl. forordning av 1735. På begge sider av Hestesund og helt opp til Grønsund var det slike ringer og ennå er det noen igjen.
Fortøyningsring på Fellesstranden i Hestesund. Ringens diameter er 20 tommer og den er 2,5 tommer tykk. Disse målene ble bestemt i en kgl. forordning av 1735. På begge sider av Hestesund og helt opp til Grønsund var det slike ringer og ennå er det noen igjen.

Fortøyningsringene i Hestesund
Til det heftet som alle elever på Nesøya skole
fikk til 1905-prosjektet, skrev Yngvar Dyvi om fortøyningsringene:
Mens skutene lå inne lastet, ble ringene brukt til
fortøyning, det vil si til å ”feste fartøyene” slikt at de lå trygt og i ro
mens lastingen foregikk.
Slike ringer var anbrakt hele kysten rundt. Delvis
av den statlige etat ”Ringvæsenet” og delvis av private grunneiere. Formålet
var ikke fortøyning, men forhaling.
Før i tiden, mens man ennå seilte, var det slik at
hvis man var kommet nær land, og vinden forsvant, måtte man ofte ankre opp for
ikke å drive på land eller grunn. da brukte man et lettere anker, varpeankeret.
Det brukte man også til å hale seg frem med, å varpe, det vil si å henge ankeret under jollen og ro fremover så
langt tauet rakk, slippe ankeret og så hale seg frem, opp med ankeret og så ny
omgang. Det gikk selvfølgelig ikke fort, men når man nesten var fremme, gav det
en mulighet til å komme i havn, og da var det bryet verdt. Kom man så inn i
sundet som førte inn til havnen eller laste/losseplassen, fant man der ringene
som gjorde det mye enklere, man slap å bruke ankeret, det var nok å ta tauet i
jollen og ro frem til ringen, gjøre fast og så hale seg frem fra ring til ring til
man var på plass. Dette kaltes å forhale.
Hvis man ikke hadde vind eller vinden ikke var
gunstig når man skulle ut, måtte man forhale igjen, og da ble man liggende ved
en av de ytterste ringene og vente på ”god vind” eller bør, som de sa. Disse
stedene med de ytterste ringene, der man lå og ventet på bør ble kalt stoppeplasser.
Istrafikken trengte kontor
Istrafikken satte stor virksomhet i gang. Her
kunne være hundrevis av arbeidsfolk, hester og skuter fra inn- og utland.
August Hansosn kjøpte og flyttet en bygning fra Sørlandet i 1868. Den ble satt
opp i Hestesundvei 6 og her i ”Sjølyst” bodde han og brukte det til kontor og
senere bestyrere bodde her. Her bodde også Einar Gerhardsen, Norges
statsminister, da han som barn besøkte sin onkel og tante. (Se hans
barndomsskildring senere)

200 mann og 40 hester
I en annonse i Budstkka år 1900 søkes det etter
200 mann og 40 hester til arbeidet med å skjære is. Ikke bare folk fra Asker,
men fra hele Norge og Sverige kom for å få arbeid.
Askerfolk bodde hjemme, det var lagt ut treflåter
i Grønsund så de kunne gå trygt over isen.
Men til arbeidsfolk fra resten av landet måtte det
skaffes husrom. August Hansson fikk satt opp ”Brakka” eller også kalt
”Tredekkern”. Huset var et gammelt tømmerhus fra Setesdalen, brukt som
skolestue i Risør og flyttet til Nesøya. Huset hadde opprinnelig tre etasjer,
men er bygget om til to etasjer av Inger og Rolf Pettersen som bor der i dag.
Rolf er sønnesønn av Gørand, fra Sverige og gift med Johan Pettersen. Johan var
medeier i isselskapet og isformann og sammen med kjøperne av isblokkene sto han
og kontrollerte at de var spylt og rene før de ble sendt om bord i skutene.
I ”Brakka” var det spikret opp køyer på alle
vegger i tre etasjer. Når isarbeideren kom våte og slitne tilbake fra arbeidet,
hadde Gørand kokt middag til dem.
Ballast, brennevin og krittpiper
Det var ikke bare norske skip som kom for å hente
is, mange kom fra England og Tyskland. Skutene som kom hadde ikke last og måtte
ha stein og sand som ballast. Den ble losset i bukta utenfor ishuset, der hvor
badestranden er nå. Her kan en fortsatt finne flintstein.
Men det var ikke bare stein som fulgte med. I
lasten fulgte frø av sjeldne blomster som slo rot på Nesøya.
Skipperne solgte også brennevin og kritpiper. Så
sent som i 2007? dukket det mange krittpiper opp da det ble gravet i
Hestesundvei for en strømboks. Rolf Pettersen som har bidratt med mye stoff om
isskjæringen har fortalt at hans bestefar Johan P., også drev handel med
skipperne som kom. Den fineste sanden som de hadde som ballast, ble tørket og
puttet i poser og solgt som pussesand i Christiania, hvor den bl.a. ble brukt
til å pusse kniver.
I skogen på Nesøya vokste det høye, rette trær,
velegnet til skutemaster. Johan P. sørget for å få felt og barket trær om
vinteren og lagt de ut i bukta. Skipperne kjøpte og tauet de etter skuta hjem.
Skutene sprang ofte lekk og det skapte store
problemer. Da måtte det pumpes og i verste fall kunne de ikke stikke til sjøs.
Da kunne en ”maure” skipet som en nødløsning. En ”mauret” ved å legge deler av
en maurtue utenpå skutesiden der vannet trengte igjennom.
Maurene fulgte vannstrømmen og tettet igjen
sprekkene. Johan P. hadde maurtuer klar.
Den gamle rustne snøplogen
Den gamle rustne snøplogen
 Plogen ved Nesøytjernet
"ISEN MÅ VÆRE FRI FOR TOBAKKSAUS, THI DEN SKAL SELGES TIL LORDER I ENGLAND" Englands overklasse brukte også is i sin whisky,
og da oppsto behovet for den reneste og klareste is. Det fortelles at dronning
Victoria forlangte at isen skulle være så klar at man kunne lese The Times
igjennom isblokken. De som drev med isskjæringen, brukte snus og skrå, derfor
formaningen om å unngå spytting på isen. Før isen ble tykk nok, måtte overflaten holdes
under stadig oppsikt, den ble feid og pusset og holdt fri for sne.
"Stålis" var et varemerke for distriktet. Kom det snø måtte hele tjernet
måkes med plog, kom det issørpe brukte man en skrape. Ble det mildvær kom det
"stopper" (bobler) i isen. Disse måtte hugges vekk med kniver montert
på lange skaft. Isskjæringen foregikk for det meste etter jul.
Den gamle rustne snøplogen ble mer og mer ødelagt. Etter å ha stått der i mer enn hundre år, ble den fjernet i 2011, da en mente den var farlig for dyr og mennesker. Foto Kåre Haug.
Den gamle rustne snøplogen ble mer og mer ødelagt. Etter å ha stått der i mer enn hundre år, ble den fjernet i 2011, da en mente den var farlig for dyr og mennesker. Foto Kåre Haug.
 Hvordan så plogen ut?
Den rustne snøplogen som lå vest for tjernet, var et kjent minne for Nesøyboere som kom til øya etter krigen. Etter hvert som årene gikk rustet den mer og mer opp og det ble vanskeligere å forstå hvordan den hadde sett ut da den brøytet vekk snøen fra isen på tjernet. Som regel ble snøen brøytet med vanlige snøploger, men plogen ved Nesøytjernet var spesiallaget i Asker, fortalte Rolf Pettersen. På rammen som plogbladet var festet til, var det montert jern som risset spor i isen.
På grunnlag av gamle bilder og Pål Rennemos video fra 2005-prosjektet, har Hans Jakob Matthiasen laget denne tegning av plogen som han tror den må ha sett ut.
På grunnlag av gamle bilder og Pål Rennemos video fra 2005-prosjektet, har Hans Jakob Matthiasen laget denne tegning av plogen som han tror den må ha sett ut.
 En egen plog skar isen
I sporet som snøplogen hadde laget, skar man isen med en egen skjæreplog. Plogen ble kjørt flere ganger til man fikk delt den. Man kunne også bruke trekiler til slutt. Disse plogene kunne man kjøpe ferdige, noen amerikanske, ble lager i fabrikker. På bildet av familien Heftye på tur til Nesøya, ser man en slik plog sammen med de andre isskjæringsredskapene.
Bildet viser hvordan en slik plog skjærer 60 cm brede striper langs iskanten.
Bildet er tatt av fotograf Wilse og er ikke fra Nesøya.
Bildet viser hvordan en slik plog skjærer 60 cm brede striper langs iskanten.
Bildet er tatt av fotograf Wilse og er ikke fra Nesøya.
 Isblokken skjæres.
Til slutt måtte isstripen deles i blokker 60x60 cm med håndkraft. Med lange sager som stadig må files skarpe, delte isskjærerne isstripen på tvers.
Bildet som er fra Langangen på Sørlandet, viser hvordan isarbeiderne sto på rekke og skar blokker. Etterpå løftet de blokken opp med en isklype.
Bildet som er fra Langangen på Sørlandet, viser hvordan isarbeiderne sto på rekke og skar blokker. Etterpå løftet de blokken opp med en isklype.
 Inf.plaket om snøplogen.
I august 2012 ble det satt opp en informasjonsplakat om snøplogen på stedet hvor plogen sto. Den orienterer om isskjæring på Nesøya og er laget i et samarbeid mellom Nesøya Eldres Vels historiegruppe, Statens Naturoppsyn og Oslo og Akerhus fylkes miljøvernavd.
 Det er verst for han i den andre enden
Når isen ble 12 tommer tykk kunne en begynne å
skjære, men isen kunne bli opp til 24 tommer tykk. Var ikke isen tykk nok kunne
man skjære av store flak og skyve de under. På den måten kunne en ”jukse” og
doble tykkelsen fortalte Per Fossum som hadde vært med på isskjæring i Asker.
Isen ble skåret i blokker 24x24 tommer (ca. 60x60
cm). En skar på tvers og en på langs.
Noen som ikke var vant til å se slikt arbeid,
mente det måtte være tungt å stå slik å skjære hele dagen og fikk til svar:
”Det er verst for han i den andre enden”
Isskjæreren vipper opp isblokken med en isklype. Til venstre en issag. Foto fra Budstikka.
Isskjæreren vipper opp isblokken med en isklype. Til venstre en issag. Foto fra Budstikka.
 Tung isblokk
Når blokken var skåret, husket en blokken opp og
ned. Når den hadde fått fart på seg, trakk man den opp på isen med en stor
jernklype. Her ble den lastet på sleder og kjørt til ishuset.
Da Nesøya Eldres Vel og Nesøya skole hadde sitt
store 1905-prosjekt i 2005, skar jenter og gutter frs 7. klasse ca 60 slike
blokker som ble kjørt til et ishus på skolen. Selv disse tunge isblokkene
klarte 2 jenter å få opp på isen. Se også videoen.
 Kr. 1,50 for en isblokk
Isdriften skaffet arbeid og levebrød for mange på
den tid av året da der ellers var mindre å gjøre omkring på gårdene. Det sies
at utvandringen fra Asker var mindre enn ellers i landet fordi mange fikk
arbeid om vinteren.
For de som drev med iseksport var det et
risikabelt forretningsforetak som svingte med konjekturer og værlag.
Iskompaniene satt med leveringskontrakter som værgudene ikke tok det minste
hensyn til. Enkelte år var inntektene skyhøye, andre gikk med tap. Litt før
1900 tjente en isskjærer 4.50.-5.00 kr. om dagen. En kjører fikk det samme. Snø
måtte holdes vekk fra isflaten helt fra høsten. Slikt arbeid ble lønnet med
3.00-3.20 kr. pr. dag. Måkehjelpere ellers fikk bare rundt 2.00 kr. Salgsprisen
i Kristianiaområdet var år 1900 kr. 1.50 for en tilkjørt isblokk i full
dimensjon. Halv blokk kr. 0,80.

EINAR GERHARDSENS BARNDOM PÅ NESØYA
Einar Gerhardsen (1897-1986), Norges første
statsminister etter krigen, tilbrakte flere sommerferier hos sin onkel i
Hestesundveien nr.6. Einars bestefar, Ellef Olsen, var isspyler og bodde i tredekkern
1906-07. I sin bok "Unge år", utgitt av Tiden Norsk Forlag, gir han
et fint tidsbilde av livet for en gutt på Nesøya om sommeren for nesten hundre
år siden. Under overskriften "Gode sommerdager i Asker" skriver han:
Bortsett fra mors søster på Vegårdshei hadde vi
ingen slektninger som bodde ordentlig på landet. Men far hadde slektninger i
Asker. Det var jo også "landet", men ingen av dem hadde bondegarder
med gardsbruk og husdyr.
Jeg var så heldig at jeg i skoleferien fikk være
hos fars bror på Nesøya. Huset som var forholdsvis stort, ble leid bort hele
sommeren til "byfolk", og da bodde de selv i en liten bordhytte i
utkanten av eiendommen. Jordeiendommen gikk helt ned til sjøen ved en liten
bukt, og de hadde en ganske stor hage, der de dyrket jordbær, bringebær og
rips. Storparten av dagen måtte jeg være med å plukke bær. For en stund kunne
det være morsomt, men det ble kjedelig i lengden. Jordbærene kunne enda gå an.
De var store og monnet liksom mer i kurven. Ripsplukking var verst. Tanta Hanna
reiste to ganger i uken for å selge bærene på Youngstorget. Hun tok toget fra
Slependen og måtte ro fram til bukta like nedenfor stasjonen. Jeg var alltid
med på disse turene for å ro båten hjem igjen, og jeg hentet henne om
ettermiddagen. Jeg husker jeg var litt redd når jeg rodde alene gjennom det
trange sundet der Nesøyabrua er nå.
Slik kunne det ha sett ut når Einar Gerhardsen rodde gjennom Grønsund.
Slik kunne det ha sett ut når Einar Gerhardsen rodde gjennom Grønsund.

Morsomst var ishusene med tusener av svære
isblokker stablet på hverandre i lag med sagspon mellom. Isblokkene ble tatt ut
om vinteren fra et stort vann inne på øya. Når sommeren kom, kom også skuter
fra mange land for å hente is. Da var det liv og rørelse på den ellers så
fredelige øya. Det var skuter fra England, Tyskland og Danmark - og også noen
norske. Ishusene lå så høyt at storparten av blokkene gled på de store
transportstillasene i god fart mot skipsdekkene. De underste lagene måtte
ishus-arbeiderne trekke med ishakene, som var deres arbeidsredskap. Mest
spennende var det med de øverste lagene som seilte i rasende fart nedover
skinnegangen. Det var de samme karene som arbeidet med isen år etter år, og de
ble så flinke og sikre i sitt vanskelige arbeid at det var en fryd å se dem.
Onkel Erling jobbet også med isen. Ett av ishusene lå like ved der vi bodde, og
når han jobbet der, kom han hjem til middag.
Men det var ishus som lå så langt borte at han
nådde ikke hjem. (I Kalkbukta?) Da måtte jeg gå til ham med middagsmaten, og
det likte jeg. Veien var så fredelig, jeg møtte aldri et menneske. En fin liten
sti gjennom vakker skog. På hjemveien kunne jeg gi meg god tid, med det tomme
matspannet dinglende i handa.
Jeg tror nok jeg iblant syntes litt synd på meg
selv fordi jeg måtte plukke bær nesten hele dagen. Men så måtte jeg tenke på at
jeg hadde det godt. Jeg kunne spise bær og jeg fikk god mat, jeg kunne iblant
bade i sjøen fra båtbrygga og ta roturer med prammen. Prammen hadde jeg mye
glede av. Særlig på stille sommerkvelder var det deilig å sitte og leke med
årene og høre sjøen skvalpe svakt mot båtripa.
Jeg likte også å ro til Holmen landhandleri for å
handle. Dersom det ikke var for mye vind, var det en passe langtur å ro, men
var det pålandsvind, kunne det være strevsomt nok. Otto Holmen var en rund og
trivelig kar, og han visste hvem jeg var fordi jeg liknet faren min.
To ganger i uka måtte jeg ro over til brygga på
Landøya for å hente brød. Ofte kunne det bli seint på kvelden før Pauli kom med
brødvogna, men han kom alltid, grei og trivelig og godt likt av alle."
Dette er foto av en annen brødkusk, Hjalmar "Enga" Johnsen.
Foto fra "Dampskipstrafikken på Askerlandet"
Dette er foto av en annen brødkusk, Hjalmar "Enga" Johnsen.
Foto fra "Dampskipstrafikken på Askerlandet"
 Istiden er slutt
Etter hvert ble moderne kjøleteknikk bedre og bedre. Etterspørselen etter is ble mindre. I 1917 ble det store ishuset revet og solgt som ved i Christiania. Men ennå, så sent som i 1930 ble det skåret is. Da var det så varme vintere i Europa at det var bruk for is fra Norge.
Oppdatert 9. september 2012
Det store ishuset i Fellesstranden.
Det store ishuset i Fellesstranden.
|
|
|
 |
|
|
|