Husmorlagets menn var med å sette opp brakken hvor det ble drevet barnepark. De startet også en sjakklubb. Her ble det drevet seriøst med egne klokker for lynsjakk, turneringslister og diplomer. Og ikke minst - det foregikk salg av pils til spillerne for 1 kr flasken. Det var ikke lenge før ivrige tenåringer ble medlemmer.

Klubben hadde ikke bare sjakk på programmet, de arrangerte også langrenn. På diplomene som deltakerne fikk utdelt etterpå, var "sjakkmesterskap" erstattet med "langrenn" og slik gikk det til at deltakerne fikk utdelt diplom hvor det sto at de hadde utvist "enestående åndsnærværelse og fremragende konsentrasjonevne" under langrennet.

Det ble også aktiviteter om sommeren. Her et bilde fra et vellykket sykkelløp med deltakene foran brakken.

Etter hvert ble det mer sport enn sjakk og som en naturlig følge av dette ble Nesøya Idrettslag startet.. Nesøya Idrettlag ble stiftet 29. januar 1958 og skulle drive med friidrett, håndball, svømming og vinteridrett og ta seg av 17. mai feiring.

Den første 17. mai-feiringen arrangerte NIL sammen med Husmorlaget 1958. Toget gikk fra butikken, Otto Blehrs vei, Gråtenveien,  Rosenkrantz vei og Tjernåslia til den nye brakka. Her ble det arrangert alle slags leker og solgt pølser, is og brus. Dette årlige arrangement var meget populært, men en stor belastning på de aktive i NIL og Husmorlaget, helt til Arnold Hennum kom med sitt forslag om at "foreldrene i 5. klasse arrangerer 17. mai".

På den måten fikk en trukket nye friske krefter inn i arbeidet, noe som har resultert i at 17. mai-feiringen er blitt den store samlingsdagen for hele Nesøya.

Nesøya Idrettslags målsetting har alltid vært å  aktivisere flest mulig barn og voksne. Et slikt arrangement er "Nesøya Rundt" som Johs. Karlsen startet i 1963.

Med sin bakgrunn i det militære la Karlsen inn flere  disipliner som skyting, observasjon og avstandsbedømmelse. At han valgte 1. mai kom av at han syntes dagen skulle feires som en festdag og ikke brukes til hagearbeid og bålbrenning. Nesøya Rundt ble med en gang idrettslagets mest populære arrangement. Første gang deltok 30 lag, siden da har det bare utviklet seg videre.

Noen øvelser er borte, andre er kommet til. Nå som Nesøya Rundt starter fra det nye klubbhuset, har det bare bekreftet sin posisjon som det arrangement som samler flest av alle generasjoner på Nesøya.

Men NIL hadde ikke noen idrettsanlegg og måtte bruke det som fantes. Skøyteløp ble arrangert på fjordisen, biler ble kjørt ut på isen og gav den nødvendige belysning. Hopprenn og slalom ble avholdt i Havna, høyden øst for Nesøya gård, men uenighet med grunneieren stoppet videre arrangementer her.

Det var derfor et stort behov for mer permanente anlegg. 1958 stillte Arild Schlytter området rundt Olabakken til disposisjon. Her ble hoppbakken anlagt og det ble ryddet slalombakke og en liten løype for de aller minste.

Einar Føyn var ildsjelen bak dette arbeid. En vintersøndag skulle bakken innvies og en brusflaske skulle knuses mot en trestamme, akkurat som en skipsdåp. "Hva skal bakken hete?" spurte Ola Medin. "Hva heter du?" "Ola". "Da døper vi den for Ola-bakken" sa Føyn.

I 1978 tok Arild Schlytter initiativet til å få satt opp lys i bakken. Han hadde fått tak i flere lyskastere som Tryvannskleiva skulle bytte ut. NIL tok med glede imot tilbudet, men etter råd fra Asker Elverk kjøpte NIL 6 nye moderne lyskastere, da disse var mer energisparende. De ble satt opp på dugnad og gjorde det mulig å bruke bakken om kveldene.

I mange år hadde vi glede av å låne Olabakken, men til slutt ble også dette område regulert og bebygget. Men navnet består.

Einar Føyn var en handlekraftig mann. Med sin bakgrunn som bygningsingeniør og bekjentskap i entreprenørkretser, tok det ikke lang tid fra en ide ble lansert, til han fikk den gjennomført. Her ble ikke brukt unødig tid på byggesøknader og nabovarsler.

3 medlemmer av NIL kausjonerte for et lån på 2000 kr.

Banen ble doset ut ved sydenden av den nåværende fotballbane l og kostet 1492 krone og 82 øre. Det var den gang da ørene også betød noe.

Den første islegging ble gjort med hjelp av sivilforsvaret som la ut slanger fra Halsbukten og sprøytet banen. Senere overtok kommunen isleggingen.

Nesøya idrettslag har alltid hatt stor oppslutning fra beboerne på Nesøya. For å holde både medlemmer og andre orientert, startet Johs. Karlsen i 1964 "NIL-POSTEN" som ble delt ut til alle på Nesøya. De første utgavene ble stensilert, men i 1972 overtok Hans Petter Øen som redaktør og nå ble Nil-posten trykket, først i A 5 format og så senere i 1979 i A4.

Avisen kom mer eller mindre regelmessig ut til 1983, da overtok Turid Bjerke som redaktør og navnet ble forandret til NESØYA-POSTEN. Tanken var at avisen skulle bli et organ for alle organisasjoner på Nesøya, en mulighet de ikke brukte og avisen stoppet etter 3 nr. 

Skøyter var en av idrettslagets store idrettsgrener fra starten og til slutten av 60-årene.

Den lille banen ble islagt og her var det aktivitet hele dagen og ved hjelp av de 2 lyskasterne var det også mulig å bruke den om kvelden. Her ble tatt skøytemerker, bronse, sølv, gull og elite, det siste merket hang høyt. Banen var liten og svingene krappe. De beste opparbeidet en utrolig svingteknikk og fart, noen ganger så  fort at Arne Løchting falt i svingen og gled ut på veien, Tjernåslia. Banen måtte utvides til 80 meter og stod ferdig 1965, samtidig som skolen ble innviet. Da ordfører Skaarer innviet skolen kunne han stolt si at banen lå klar. Men det var ikke kommunens fortjeneste, regningen på kr. 358.- for å dose ut banen, ble oversendt NIL (men vi betalte den ikke). Men banen var fortsatt for liten og trening på Kadettangen var løsningen. Foreldre kjørte, men når det var mangel på biler, var Eivind Larsens Volvo varebil redningen. Den ble, riktignok ikke helt etter forskriftene, stablet full av unger og alle kom på trening.

Ved siden av de årlige mesterskap og skøytemerkeprøver, hadde NIL i flere år klubbkonkurranse med Grav og Voll skøyteklubb på Nadderud stadion. Skøyter var meget populært på skolen og det hendte at barna fikk sitte med skøytene på inne i timen, slik at de kunne bruke frikvarterene mest mulig på isen.

Det ble ikke bare drevet med lengdeløp. Edith Røed hadde i flere år kunstløptrening for jenter.

Da vi fikk utvidet banen, fortsatte skøytemerketagningen. Det var ikke bare populært for barn, men mange kvinner og menn tok bronse, sølv og gull.

Derfor var de årlige NM på skøyter (Nesøyamesterskap) et populært arrangement. Først for de aller minste og så til slutt de prestisjefylte oppgjør mellom de voksne, som for eksempel mellom Arne Løchting og Geir Matthiasen.

Skirenn ble arrangert på løyper rundt tjernet, men de var kronglete og smale. Behovet for en litt mer åpen løype og med lys var stor. På det såkalte A-kvartalet, der hvor Halstoppen byggelag nå ligger, fikk NIL lov til å rydde en kombinert trim- og skiløype.

I denne løypa arrangerte NIL Asker- og Bærumsmesterskap i terrengløp.

Her fikk Nesøya i 1972 sin første lysløype. En lang ledning med påmonterte lamper ga et svakt, men dog brukbart lys. Det var meningen å starte opp regelmessig skitrening, men som en skjebnens ironi, kom en rekke snøfattige vintere da lyset kom. Da man ble varslet om at utbyggingen av området skulle begynne, ble anlegget rigget ned og NIL prøvet å få plassert det et annet sted hvor tidsperspektivet var noe lengre.

Arnold Hennum som arbeidet i DnC klarte å få en avtale med banken, slik at NIL fikk anlegge en midlertidig lysløype på området syd for naturreservatet, det nåværende DnB-området. Hit ble lysledningen fra den gamle lysløypa flyttet og forlenget med 1500 meter. Ordfører Wang foretok den høytidelige åpning i 1981.

Lysløypen krevet mye vedlikehold av lysarmaturene og ga også dårlig lys i forhold til dagens moderne belysninger. Men så lenge den var provisorisk og man ikke visste hvor en framtidig løype ville ligge, ble det ikke investert i ny belysning. I mange år med Colbjørnsen i spissen klarte man å holde liv i den gamle lysledningen helt til utbyggingen av DnB- feltet startet.

Da mistet vi den siste mulighet til å gå på ski om kvelden på Nesøya, Olabakken forsvant også.  

Selv om vinteridrettene var de viktigste aktivitetene til å begynne med kom fri-idretten også.  På grunn av mangel på bane ble det mest terrengløp, men etter hvert ble det også 60 meter og stafett. Treningen måtte forgå på veiene på øya, så det er kanskje ikke så rart at Myrveien en tid hadde Norges beste gutte stafettlag. Christian Fredrik Schønfeldt, Tor Gunnar Steen, Henrik Abel og Petter Bogsti med storebror Bjørn Bogsti som leder, trente på øyas grusveier og ble spesielt gode på vekslinger. Jenter og gutter fra Nesøya deltok også med mange gode resultater i Donald Duck-mesterskapene (uoffisielt Norgesmesterskap). Senere ble Petter Bogsti junior Norgesmester på 100 m og deltok på landslaget i fri-idrett.

Selv om både gutter og jenter deltok på de årlige Nesøya-mesterskapene, ble det først fart i jenteidretten da Bodil Lis Larsen ble trener for fri-idrett. I mange år klarte NIL å holde seg i 1. divisjon for jenter i Oslo fri-idrettkrets.

Nå som NIL hadde startet med friidrett og skulle være med i konkurranser, måtte de også ha klubbdrakt og den skulle ikke koste for meget. De fleste klubber hadde noe med rødfarge så NIL valget grønt.  Steen som hadde kontakter i tekstil, fikk tak i en grøn gymbukse som kostet kr. 9.-, en 5 cm grønn stripe som kunne syes på en hvit singlet, kostet kr. 3.-. Klubbmerket til kr. 2.-, ble sydd på midten – ferdig klubbdrakt til kr. 14.-. Som treningsdress valgte vi Bærum roklubbs modell, den var grønn og da ble det billigere

I 1980 ble fri-idretten som aktiv gren nedlagt, selv om det ble holdt årlige mesterskap. Etter hvert gikk dette over til å bli arrangert av Nesøya skole.

At fri-idretten forsvant, skyldtes mangel på trenere og vanskelige treningsforhold, fotballen hadde overtatt banen.

Det er derfor gledelig at det nye kunstgressanlegget også har en løpebane og det har gitt resultater. Høsten 2007startet en friidrettsgruppe og flere og flere årganger kommer med.

April starter utetrening. Gå inn på NILs hjemmeside www.nesoyail.no for mer informasjon.

Allerede fra idrettslaget start sto svømming på programmet. Det begynte i det små på stranden til Føyn, men kom riktig i gang da fru Medin startet svømmetreningen i Vendelsund i 1959. Da Nesøya fikk badeplassen i Hestesund overtok Esther Aslaksen svømmetrening her i 1961. Det var mange barn, ikke bare fra Nesøya, som lærte å svømmer her, sågar NATO-folk kom hit.

I 11 år holdt Esther til på Fellesstranden, men det ble så mange kalde somrer, at tilslutt bygget hun sitt eget oppvarmede svømmebasseng hjemme i haven hvor svømmetreningen fortsatte nesten til Esther døde i 1984.

Da hadde nesten 4000 deltatt på hennes forskjellige svømme- og livredningskurs. Esther Aslaksen var den instruktør som drev alene, som hadde flest elever i hele Norge.

Flere av svømmerne ble elitesvømmere i andre klubber.

Badestranden var nokså steinete, så da Hvam skaffet en lekter med sand, stilte NILs medlemmer med spader og trillebører. Det var litt av en jobb med håndkraft å spa og heise all sanden ut av den store lekteren. Så ble den trillet ut og fordelt på hele stranden.

Den første badeflåten bygget NIL på dugnad. Tomme oljefat ble holdt sammen av egenproduserte lange bolter, så solid at den kunne slippes ned fra fly, som det spøkefullt ble sagt. Den ble sjøsatt og gitt navnet ”Esther II”.

Finn Løchting ble utnevnt til ”Flåteadmiral” og skulle ta vare på den.

Da unge Ole Løchting skulle begynne på skolen og bestyrer Songedal spurte hva far var, svarte Ole alvorlig: Flåteadmiral.

For å stimulere barn til å delta og å prøve seg i flest mulig idrettsgrener satte Adele Wasenden i 1977 i gang et tiltak som ble kalt Honnørpoeng. Dette gikk ut på at en fikk 1 honnørpoeng for hvert arrangement en deltok i, uansett plassering. Som et synlig bevis fikk man et lite grønt merke som ble klistret inn på et eget grønt kort. Den som i løpet av året hadde samlet 5 poeng fikk en filt-N. 3 filt-Ner gav så  bronse-N, et lite metallmerke. Slik fortsatte en oppover, 3 nye filt-Ner gav sølv-N, så gull-N og tilslutt statuett etter 12 år.

På NILs årsmøtefest ble N-ene utdelt. Etter hvert ble det over 300 barn og voksne som årlig deltok i NILs aktiviteter og samlet 3 eller flere honnørpoeng. Samtidig ble også Husmorlagets pokal og Randi og Johs. Karlsens statuett delt ut til den jente og gutt som hadde samlet flest honnørpoeng.

Honnør-poeng hadde stor betydning for å få de til å delta, som vanligvis ikke vant. Eller som Eva Merethe Selmer sa til sin mor: "Det gjør ikke noe at jeg ikke vinner, for jeg får humørpoeng allikevel"

Honnør-poengsystemet varte helt til 1994.

En liten gruppe, men trofaste, har i en årrekke hatt sine årlige prøver. Her kan kvinner og menn prøve seg på å løpe 60 meter, støte kule, hoppe lengde, løpe 3000 meter eller andre individuelle øvelser. Målet er å være aktiv hele året (med egentrening) slik at de klarer merkekravene når de kommer sammen to ganger i året, vår og høst.

Leder er Solveig Aase Wathne.

1978 laget Alf Klein et Støttefond. Alf som var kasserer i en årrekke, hadde 2390 kroner som passet til det første innskudd. I årene som kom disponerte og plasserte han pengene gunstig, det var da renten var høy og renter og renters renter ga resultater. Det ga NILs representanter på de årlige møter i Askeridretten hvor prioriteringen av anlegg skulle avgjøres, tyngde i argumenteringen, vi hadde penger på bok. Vi var flinke til å stille mannsterke på disse møter slik at vi hadde representanter i alle komiteene. I flere år toppet vi listen på store anlegg med vår gressbane. Så da Fotballforbundet hadde sin store kunstgressatsning, kom vi med som den 6. og siste bane. Alf Kleins støttefond, for det var han som gjorde hele jobben, var medvirkende til det. Da banen så til slutt ble bygget, tok stat/kommune regningen. NIL samlet inn til undervarme og Støttefondet gikk til klubbhuset. Noe som heldigvis Alf fikk oppleve.

Med skøyter kom også ishockey. Til å begynne med ble det satt opp en ishockey-bane med vant på den store skøytebanen. Dette var ingen god løsning med små barn som tittet over vantet med harde pucker fykende i luften.

I samarbeid med Asker ungdoms- og idrettskontor ble det planlagt en ishockeybane. STUI-midler ble bevilget og arbeidet ble satt igang. Da den Danske ambassade på Volvat ble revet, ble murstenen kjørt ut til Nesøya og NIL fikk fylt opp og grovplanert banen uten omkostninger.

Idrettslaget hadde i samarbeid med idrettskontoret i Asker, satt i gang uten å søke om byggegodkjennelse. Etter naboprotest ble det rettssak og banen ble senket, lysanlegget forbedret og det ble laget en støyvoll mot Tjernåslia.

Å drive en ishockeygruppe, som NILs andre idrettsgrupper, var avhengig av foreldre som ville bruke sin fritid til dette arbeid. En av disse var Frank Thoresen som i en årrekke sto på for de mange som spilte ishockey på øya.

Ishockey er en kostbar idrettsgren å drive. Når Idrettslaget har brukt mye penger og tid på dette, har det vært fordi de har sett på det som et viktig ungdomstiltak. På banen møtes en gruppe ungdommer som spiller og har det moro 

I 1995 startet en del utflyttede Nesøygutter opp et seniorlag som NIL. De har holdt trofast sammen og har valgt å holde seg i 4. divisjon, en divisjon de vant i 2009 og 2010.

Lars Mørkås er sportslig leder.

Nesøya Idrettslag har fra starten vært klar over at idrettsanlegg var nødvendig for å få i gang aktiviteter for befolkningen på øya og vi måtte planlegge og bygge dem selv.

Vi måtte selv skaffe penger, derfor var dugnad viktig. Noen kjente en med en gravemaskin eller en gunstig pris. Så satte vi i gang, nabovarsler og andre formaliteter ble nok ikke fulgt, de fleste var glade over at noe ble gjort. Det var utrolig så mye en kunne få gjort fra en telefon. På den måten fikk en meget igjen for de pengene en hadde fått samlet sammen.

Men det gikk for fort i svingene, da vi satte i gang med ishockeybanen, riktignok sammen med kommunen, tok vi ikke hensyn til varsling av naboer. Det førte til rettssak, men heldigvis også til et forlik som begge parter kunne leve med.

Vi måtte tilpasse oss en ny tid med stadig flere statlige og kommunale bestemmelser og EU-direktiver og når de var oppfylt, er det naboprotester.

Fra oss som kunne finne på noe i uken og så begynne å grave på søndag, til dagens anleggsbyggere er det gått 50 år. Vi synes vel at det var morsommere den gang, men det er godt at det er kommet nye til idrettslaget som kan dagens regler og som har den samme glede av å arbeide for å skaffe gode vilkår for aktiviteter på øya.      

Et idrettslag for alle på Nesøya. Til å begynne med sa vi for spøk ”Alle er medlemmer av idrettslaget, men det er bare halvparten som betaler kontingent” Det var ingen som spurte om du var medlem når det var et arrangement, det viktigste var å få med flest mulig. Vi holdt oss på øya, først senere konkurrerte vi med noen på fastlandet, men det var ikke viktig.

Men vi var jo stolte når Knut Bjørnsen (han bodde da på Nesøya) på TV under en friidrettelandskamp, kunne presentere Petter Bogsti fra Nesøya Idrettslag, på 4X100 m stafettlaget. Så derfor har det blitt lite topp-idrett, men heller mange forskjellige idretter.

Har noen villet prøve noe nytt har NIL alltid vært med på prøve. Sjakk, badminton, bordtennis og håndball har vært forsøkt, men holdt ikke i det lange løp.

Den samme linjen følger NIL i dag, gå inn på <nesoyail.no> og se alle aktivitene der.

Det hadde lenge vært spilt fotball på Nesøya, men først i 1977 fikk NIL egen fotballgruppe med Arne Andersson som oppmann. Allerede første sommer var 112 gutter og jenter påmeldt. Siden den tid har fotball vært idrettslagets største idrettsgren. Det startet med 3 lag for gutter og 1 jentelag. Senere er lag for juniorer, damer og herrer kommet i tillegg, utviklingen har vært eventyrlig. Det har vært grunnen til den lange kampen for å få en kunstgressbane og som har ført fram til det flotte anlegget vi har i dag.

Her holder 18 lag til og flere kommer.

Bli orientert på www.nesoyail.no            

Den lille idrettsbanen som idrettslaget hadde anlagt, ble i det lange løp for liten både til skøyter og fotball. Rosenkrantz vei var den gang gjennomløpende til Vestre vei. Nå foreslo Johs Karlsen å kutte Rosenkrantz vei og å legge banen på tvers. Da var det mulig og få laget en 80X50 m fotballbane med en løpebane på siden. Den nye reguleringen gikk fort igjennom uten protester. En banekomitè med Hans Kayser fikk laget plantegninger ved hjelp Norges Idrettsforbund. NIL bygget en stor modell av banen som ble presentert for kommunestyret.

Med god hjelp av Erik Røed fikk vi en kommunal støtte  på 25.000 kroner og et lån på 5000 kr. fra ØNV (og som senere ble ettergitt) gjorde at NIL kunne sette i gang.

2002 vedtok Asker kommunestyre enstemmig reguleringsplanen for DnB-området. På det 70 mål store offentlige område var en kunstgressbane, grusbane og en idrettshall tegnet inn. NIL satte i gang å lage en plan for det vi kalte ”Nesøya idretts- og friluftpark”. og som ble presentert for AIR, politikere og administrasjonen i kommunen. Det ble meget fram og tilbake, stang ut og utsettelser på grunn av manglende infrastruktur for DnB-utbyggingen. Det var ikke lett å holde trykket og å komme videre.

Så lanserte i 2003 Norges Fotballforbund en gigantsatsning på 16 kunstgressbaner i Asker og Bærum og her kom Nesøya med som 6. og siste bane for Asker. Et stort steg ble tatt.

Olinus Skaaret hadde planeringsarbeidet. Den sommeren var det mye regn, doseren sto der og kunne ikke arbeide. Tiden gikk og banen var ikke ferdig doset ut. Da bestemte vi oss for å fylle på og jevne ut med grus. Kristoffer Bogsti hadde en god forbindelse på Hønefoss og 1017 kbm. grus ble kjørt med store lastebiler og tilhengere til banen ved skolen. Her sto vaktmester Syversen og dirigerte de på plass. Gruslaget ble tykt mange steder, men vi fikk doset ut en jevn flate. Og all denne grusen med transport fikk vi for kr. 19.322.-.

Året etter la vi dreneringen med god hjelp av Andersen som kjørte Bærum kommunes store veiskrape. Plogjernet ble satt på tvers og dreneringsgrøftene kjørt opp, rør ble lagt og resultatet ble at ingen bane i Asker ble så fort tørr etter regnvær. Da anleggsarbeidet som idrettslaget administrert var ferdig i 1967, var det penger igjen til å kjøpe inn en del lyskastere.

For å få lov til å spille hjemmekamper i fotball, ble banen i 1978 utvidet til 90 meter.

Selv om idrettslaget hadde fått ny stor bane, som ble utvidet til 90 meter og godkjent til bruk for de eldste årsgrupper, holdt det ikke i det lange løp. Toppdekket på banen var veldig hardt og det ble mange stygge skrubbskader. Kamper ble spilt på dispensasjon og det var fare for at NIL ikke fikk spille hjemmekamper på vår bane. Da banen samtidig ble mer og mer opptatt, kom behovet for ny bane, en gressbane. Tanken om en bane på Rosenkrantzjordet hadde tidligere vært drøftet i forbindelse med behovet for en 330 meters skøytebane. Nå så man en mulighet til å legge en gressbane, hall og 3 tennisbaner her. I 1988 sendte NIL et forslag om en slik disponering av Rosenkrantzjordet til Asker kommune.

Selv om planen om å legge en bane på Rosenkrantzjordet hadde vært behandlet av Nesøya reguleringsutvalg i 1978, burde NIL ha avklart den nye planen med vel og naboer. Da Østre Nesøya Vel fikk rede på planen klaget de til kommunen og saken ble tatt opp på velets årsmøte, hvor et over- veldende flertall gikk imot forslaget. ØNV ble pålagt å arbeide for å bevare Rosenkrantzjordet, en støttekomitè ble dannet og en lang, heftig debatt startet i Budstikka.

(En lengre omtale av hele saken er gjengitt under Østre Nesøya Vel.)

Arbeidet med en ny gressbane stoppet helt opp, men  sommeren 1994 tok Tor Mjøs, som da var formann i ØNV, kontakt med NIL. Han foreslo å flytte en gressbane til DnB-området, noe eierne her ikke var imot. Eierne av Rosenkrantzjordet ville motsette seg en plan om bane og det kunne ende i rettssak og store forsinkelser. På de premisser gikk NIL med på ØNVs plan. En årelang bitter strid ble løst og et positivt samarbeid startet.

Da Asker kommune satte i gang arbeidet med den nye kommunedelplanen for Nesøya (Se egen omtale under Geografi) tok NIL kontakt med Per Chr.Hauge i Reguleringsvesenet som hadde fått ansvaret for å lage planen. NILs innspill om anlegg tok han positivt imot og et godt samarbeid startet. Det resulterte i at en gressbane, grusbane og hall kom med i den nye planen.

Et stort skritt var tatt, nå visste vi hvor banen skulle ligge, vi kunne starte for å komme i gang.